Handle for isbreene: en skitur med lagoped-familien

Hos Lagoped er ambassadørene våre først og fremst natur- og fjellentusiaster som lever fullt ut etter sitt engasjement for mer bærekraftige praksiser. Christelle Bakhache, medlem av Lagoped Family, legemliggjør denne holdningen. Som alpinist, klatrer og naturelsker kombinerer hun lidenskapen for fjelltopper med et vitenskapelig og følsomt blikk på isbreenes utvikling. I anledning Det internasjonale året for isbreer 2025 valgte hun å handle ved å delta på festivalen «Agir pour Les Glaciers» – og ta seg dit … på ski! Les historien hennes.

2025 er det internasjonale året for isbreer. Man kan spørre seg hva slike år og dager egentlig betyr, når hendelsene, utfordringene og tiltakene som utløser dem, ikke begrenser seg til ett år, én dag eller én time viet til saken. Likevel bidrar disse institusjonelle trompetstøtene til å rette vår ellers så spredte oppmerksomhet mot et tema lenge nok til å føre det inn i kalenderen vår igjen.

Det var slik festivalen «Agir pour Les Glaciers» ble til dette året, på initiativ fra foreningen Marge Sauvage.

I både yrkeslivet og privatlivet er jeg bekymret for breenes fremtid og for økosystemene som etterfølger dem. Som utøver ser jeg rutene som krysser dem, endre seg, gjennom delvise endringer eller fullstendig forsvinning. Som prosjektleder for friluftsliv for et naturvernsenter følger jeg initiativene for å beskytte disse nye isfrie områdene eller de siste snødekte områdene på restene av breene, som er utsatt for klimaendringer – eller, motsatt, initiativene der aktivitetene våre koloniserer dem.

Det var derfor naturlig at jeg dro til Bourg-Saint-Maurice for å delta på foredragene og performancekunstverkene. Jeg ønsket også å møte kollegene mine som arbeider i disse områdene eller er avhengige av dem i sine yrkes- og privatliv, som innbyggere og yrkesaktive i dalene i Alpene. 

Jeg må innrømme at jeg etter seks år i Alpene ennå ikke hadde besøkt Bourg-Saint-Maurice. Da jeg så på et kart og reiserutene dit, la jeg merke til hvor nært denne byen ligger i luftlinje fra området der jeg vanligvis bor og arbeider. Der veien fikk meg til å kjøre rundt toppene, fikk de gamle stiene meg til å bestige dem. Kontaktpunktet mellom de to dalene våre, Arve-dalen og Tarentaise-dalen, er Bonhomme-passet. Jeg kjenner det godt, siden det ligger i naturreservatet Contamines-Montjoie, der jeg arbeider jevnlig. Og jeg vet at det om vinteren lett kan krysses på randonné-ski, med utsikt over landskapet i Beaufortain og, noen titalls kilometer lenger nede, Bourg-Saint-Maurice.

Så hvorfor ikke dra til isbreene og ta vare på dem i noen dager ved å bruke beina mine i stedet for bil? Uansett er togene mellom dalene i Alpene nesten like langsomme som meg til fots. 

Ideen fikk utvikle seg, og ruten ble tegnet inn på et kart. Hver gang noen spurte meg «skal du til Agir Pour Les Glaciers?», svarte jeg «ja, på ski – vil du bli med?». Slik ble laget dannet: to engasjerte idrettsutøvere, lederen for naturreservatet Contamines-Montjoie og meg. Vi drar hjemmefra tidlig om morgenen, med skiene på beina (eller rettere sagt på sekken, helt til 1700 meter, siden det er så varmt i denne våren) og følger en romersk vei som er midt i snøsmeltingen. Og ja, ruten vår begynner på en romersk vei som i århundrer har knyttet de to Savoie-regionene sammen via deres mykeste kontaktpunkt, på rundt 2470 meters høyde. 

Laget holder godt tempo. Elise og Hillary ligger langt foran, og vi henger på – om enn ikke helt i hælene deres. Vi holder tidsskjemaet, inkludert en pause i den komfortable fellesstuen på Croix du Bonhomme-hytta, som er åpen om vinteren. Noen teppebelagte svinger senere, etter kilometer med stavtak og skogsvandring, kommer vi inn til byen, akkurat i tide til at Protect Our Winters starter aperitiffen. 

Hele fjelløkosystemet er samlet her: merkene som tar ansvar, idrettsutøverne som stiller spørsmål, akademikerne som forsker, og forvalterne av disse områdene. Et kulturelt arrangement for å snakke om den ville delen av verden – er ikke det begynnelsen på forsoningen? Kryssingen vår av høydebeltene hadde i alle fall forberedt oss på disse fantasiens tøyninger, der forskerne blir poeter, kunsten oversetter vitenskapen, og menneskene finner tilbake til naturen gjennom observasjonen av iskjempene. Hva gjør dere for breenes år?