Snegler og myrer: en klatrehistorie fra Skottland

Man kunne forestille seg uendelige brunlige nyanser: fra gjørmen på stien til den nakne jorden som vindkastene pisker over åsene; de slimete og enorme sneglene som ligger spredt i enga, gresset som er svidd av kalde vintre og salt sjøsprøyt, klippene som stuper ned i de sultne bølgene … Alt badet i et døende lys som strever med å trenge gjennom tunge, fargeløse skyer. 

Helt til solen viser seg, stråle for stråle. Den første treffer havet et stykke unna, der det svulmer opp og brer seg i dypblått, slik at horisonten blir bevegelig. Så nærmer strålene seg land, og avslører et fargespill i turkise nyanser etter hvert som havbunnen stiger. Silhuetter av fisk, seler og sjøpattedyr bryter det lysende havet i et perfekt spill av mørke former mot en bakgrunn av gyllen sand. Blått, grått og grønt føyer seg til paletten av tilgjengelige farger. 

Når man krysser øyene fra nord til sør og fra øst til vest, går man gjennom blomsterbed og fuglesang i utallige farger. Fra lundefugler med knalloransje nebb og kongeørn til lilla lyng som ruver over gule lavarter, rosa soldogg og grønn mose som renner ut av mørke grotter. Etter en dag med klatring på buer som synes å være uten liv, er lyngheias gress en eksplosjon av sterke farger og biologisk mangfold. Rødt, oransje og gult glitrer i øynene til den slitne klatreren. 

Og plutselig gjør de truende skyene gresset grønnere; fraværet av sol er bare en pause for øynene. Langt borte er de flerfargede prikkene som vugger i enga, vennene dine som vender tilbake etter dagen sin, der teltene lover ly – riktignok et høyst relativt ly – fylt av latter og smaker som setter farge på verden. Helt til neste dag, når godværet igjen avslører Hebridenes lerret, der en solnedgang brer seg og speiler seg i en samling kilekiler.