Tråkk i 7. gir: tips for (mer eller mindre) skremte klatresyklister

Jeg heter Christelle og er en helt vanlig klatrer: Jeg vipper rundt grad 7, er for allsidig til å bli virkelig sterk, har en fulltidsjobb og utstyr som ikke alltid er optimalt. I klatreboka mi står det både flotte ruter og flotte skader. Etter 10 år med klatring og 5 år med alpinisme har jeg likevel innsett at jeg, uansett hva som skjer, alltid vender tilbake for å hente rikdommen i disse aktivitetene – både når det gjelder lagånd, forholdet til naturen og det politiske standpunktet i hvordan vi velger å bruke fritiden vår. Kort sagt: Klatring gjør meg lykkelig!

Det er bare fem år siden jeg ble bileier. Før det var jeg byboer uten motorisert transport (og i tillegg fikk jeg SNCF-rabatter, så det virket logisk å ta toget overalt). Så kom trettiårene, flyttingen til fjells og kjøpet av et motorisert kjøretøy. Jeg innrømmer at det i begynnelsen betydde full frihet for meg til å dra hvor jeg ville, når jeg ville. Etter hvert, med bytte av bosted og arbeidssted, ble toget igjen det naturlige valget for de daglige reisene mine, og jeg innså gleden ved å slippe å flytte på bilen hver dag.

Å tenke nytt om arbeidsreisene sine er én ting, å tenke nytt om fritidsreisene sine er noe helt annet. Selv om jeg i flere år allerede hadde unngått fly av miljøhensyn, hadde bil og varebil etablert seg som de mest opplagte transport- og overnattingsløsningene på ferie under klippene rundt omkring i Europa. Så begynte ideen å spire: Hva om vi dro på klatretur med sykkel? Sykkel + tog? Vi begynte med mye tog og lite sykling: en kryssing av Nord- til Sør-Wales med Eurostar og rundt 400 km på sykkel, for 10 dager med faktisk klatring. Deretter fulgte veiene i den sørøstlige fjerdedelen av Frankrike, på en svært Mussatto-sentrert reise til kalkveggene i de før-alpine områdene (Bauges, Chartreuse, Vercors, Verdon), med 8 dager på sykkel for 10 dager med faktisk klatring. Det eneste som gjensto, var å teste sportsklatrefeltene i den samme delen av Frankrike: Céüse og Saint Léger du Ventoux, med et forhold på én klatredag per sykkeldag. 

Hva innebærer det å reise til klippene på sykkel? 

Hvis dere er syklister, lærer dere ikke noe nytt; hvis dere er klatrere: følg med!

• Sykkelen: vi testet to skoler: landeveissykkel og reiseutstyrt gravel-sykkel. Det er den sistnevnte som vinner. Avhengig av beina dine (mine er klatrebein, med litt skikjøring innimellom og kondis som en gullfisk), hjelper det mye å kunne tråkke med lett gir, særlig i motbakkene når sykkelen er tungt lastet.

• Sykkelveskene: en bakveske til sykkel rommer 25 l (to gir 50 l, som er en god reisebag), og i tillegg får du enkelt plass til en klatresekk (på 30–40 l) oppå bagasjebrettet. Det trengs egentlig ikke mer. Ulempen med dette systemet er at sykkelen lett steiler litt i for bratte bakker. Men i for bratte bakker vil man helst ikke være, så det fungerer ganske greit (unngå stigninger på over 10 %). Det eneste behovet for en frontveske oppsto da vi fikk med en blindpassasjer: hunden, som verken bar sitt eget fôr, matskål eller vann.

• Klatreutstyret: enkelttau eller halvtau – man må velge! Alene kunne jeg frakte med meg 60 meter klatretau og 15 kortslynger. Det tvinger deg til å velge ruter og knyte en knute i enden av tauet, men gir fortsatt mange valgmuligheter på de franske klippene. I tillegg kommer en klatresele, en Grigri, tre karabiner (og til og med storveisutstyret mitt, som lå ubrukt nederst i sykkelveskene). Jeg hadde glemt børsten: en grov feil når man klatrer på naturlige klipper, og vektbesparelsen er latterlig liten! Å børste grepene, fjerne tick-merker og etterlate ruta ren – så mange gode vaner som fikk meg til å tigge om en børste under hver eneste klippe.

• Teltet og det å sove i: et tomannstelt som veier rundt to kilo, er lett å finne. Det er sjelden volumet det skorter på, så man har mye å velge mellom. Siden jeg reiste i april, hadde jeg en liten sovepose, men jeg angret på at jeg ikke tok med den store fjelldunsoveposen, som lett ville fått plass i sykkelveskene mine (i stedet for alt det unødvendige småutstyret). Når det gjelder liggeunderlag, avhenger det av hvilket komfortnivå man ønsker.

• Klærne: ett antrekk til syklingen (den viktigste investeringen er en god sykkelshorts), ett antrekk til klatringen og ett antrekk til å sove i. Legg til en shorts hvis det er varmt, eller en ekstra tights hvis det er kaldt, tre par sokker (med ulik fasong og varmegrad), tre truser, tre sports-BH-er og et par flip-flopper eller et par varme tøfler, avhengig av temperaturen.

• Mat: ingen grunn til å handle inn på forhånd, vi hadde bare med oss mat for én dag. I tillegg et kokeapparat, kokekar, lightere og svamp.

• For å holde seg ren: Et håndkle og en universalsåpe er nok, men du kan også ta med litt fuktighetskrem for å ta vare på huden på hendene og, i mitt tilfelle, hårbalsam for å unngå dreadlocks.

• Og når det gjelder sikkerhet: En klatrehjelm for både klatring og sykling, eller en sykkelhjelm for både sykling og klatring; et førstehjelpsskrin (se innledningen for klatrerens skadekryss, som lærer deg å lage et skikkelig førstehjelpsskrin), lys og én sykkellås for hvert par. Å ja, ikke glem hanskene eller solbrillene, uansett årstid!

Det gir deg (uten hunden) en last på omtrent 15 kg per sykkel. Sykkelturister bærer 25 kg eller mer, så du har nok i beina til å forsere passene i de prealpine områdene og de bratte veiene og stiene som fører til klippene (et lite nikk til stien ved Ceüse, som er så mye morsommere å sykle ned enn opp).

Hvor langt sykler man, og hvor stopper man? Det finnes like mange svar som syklister. I mitt tilfelle er en vanlig dag på mellom 60 og 120 km og overstiger ikke 1500 høydemeter. Og da med godt vær! Men etter noen erfaringer har jeg kommet frem til at mer enn 6 timer på sykkelsetet gjør vondt i både kropp og sinn, så ta pauser og ikke planlegg for lange etapper. Det er også veldig hyggelig å stoppe hos venner, noe som gjør at man slipper å slå opp teltet og får en kveld der man kan tenke på noe annet enn kontakten mellom setet og den sarte bakenden vår.

Utover lengde og høydeforskjell kan du snakke med lokalbefolkningen: De vil anbefale de beste veiene ut fra hvor bratte de er og hvor mye biltrafikk det er (i Drôme bør du for eksempel velge Col de Cabre fremfor Croix Haute).

Som regel blir man tatt svært godt imot når man kommer på sykkel. Folk fyller gjerne vannflasken hjemme hos seg hvis det ikke finnes noen drikkefontene, viser deg det beste bakeriet, lar deg oppbevare syklene på kaféterrassen … Dette er en av fordelene ved denne transportformen: Man knytter på nytt kontakt med områdene man reiser gjennom. Man handler lokalt, forbanner dagene bakeriet holder stengt, men priser markedsdagene, er på PMU samtidig som de faste gjestene og holder seg så langt unna de store kjøpesentrene som mulig – dermed støtter man småhandelen.

Det eneste problemet er at det ikke finnes noen mirakelapp. Google Maps er rimelig god til å beregne kilometer, men sender deg ut på veier som ikke er særlig fremkommelige (derfor foretrekker jeg gravel, selv om også den sliter på enkelte ruter); Komoot tar hensyn til sykling og stigningsgrad, men bommer fullstendig på høydeforskjellene (når ruten beregnes om morgenen, kan det se veldig, veldig skremmende ut!); Strava beregner riktige avstander og høydeforskjeller, men i gratisversjonen gjør den det i etterkant, så den er bare nyttig for å vurdere de andre appene. Det beste er fortsatt å følge merkede sykkelruter, som runden i Haut-Buëch, som vi ble begeistret for, eller Bella Via, som mer eller mindre forbinder Annecy, Albertville og Grenoble. Se etter de grønne og hvite skiltene, og vær på vakt mot skiltene som varsler en fjellovergang: Hvis det er et sykkelskilt der, betyr det at det er en bemerkelsesverdig fjellovergang av Tour de France-typen, og du kommer til å klatre bratt, hardt og lenge med sykkelveskene. Dessuten beregnes hastighetene i alle appene basert på flertallet av brukerne, altså landeveissyklistene. For hver 5. time bør du legge til minst én ekstra sykkeltime samt pauser hvis du har tung last.

Husk også at hvis du sliter med teltet, finnes det ofte sjarmerende små gjestgiverier og landsbyer under de franske klippene. Alt dette utstyret du slipper å ta med, betyr færre kilo og mindre logistikk å planlegge.

En feil jeg selv har gjort, er å tro at man sykler når forholdene er dårlige for klatring, og klatrer når forholdene ikke er gode for sykling … Det stemmer ikke! Vinden som floker tauene, vil også hindre deg i å komme deg frem på sykkel; regnet som gjennombløter klatrerutene, vil gjøre sykkeldagen din elendig; og hetebølgen som forvandler klippene til en bakerovn, vil brenne asfalten du sykler på – og deg også! Hvis det er meldt storm, kraftig tordenvær eller annet ekstremvær (kulde eller varme), bør du søke ly på et tog, under et tak, hos venner eller ganske enkelt et annet sted! Litt av dette er til å holde ut, men for eksempel kan en føhnhendelse som den vi hadde i vår, doble reisetiden på en strekning som Albertville–Grenoble. Du vil kanskje si at du da har det bedre i bilen: Vit at denne typen vind også mangedobler drivstofforbruket på samme strekning. Du får mindre vondt i baken, men mer vondt i lommeboken. 

Hvor mye koster alt dette? Den røde sykkelen på bildene selges ferdig utstyrt som den er, for 700 euro helt ny. Dere kan betale mer (skivebremser, klikkpedaler …). Min er tredjeeid, gitt til meg av en generøs venninne fordi hun ikke kunne ta den med i forbindelse med flyttingen sin, og den fungerer fint for meg slik den er. Sykkelvesker er dyre nye, men brukt kostet de tre på sykkelen min mindre enn 100 euro. Det eneste jeg virkelig brukte mye penger på, var sykkelshortsen, det eneste tekniske utstyret jeg kjøpte nytt. Jeg får utført service på sykkelen én gang i året for rundt tretti euro, og jeg har festet en oppladbar Decathlon-frontlykt (15 euro) og en liten oppladbar baklykt på den.

Da gjenstår det bare å betale for maten, en campingplass nå og da, og toget når dere hopper på det: Jeg anslår dette til en fjerdedel av det dere ville ha brukt på bil for den samme turen (bensin + bompenger). Kort sagt er dette en god måte å reise på når man er blakk, og utstyret varer lenge nok til å bli mer enn godt amortisert! 

Jeg skal ikke lyve for dere: Å klatre etter å ha gitt alt på sykkelen i flere dager krever at man mobiliserer de riktige musklene og kroppen på nytt til to aktiviteter som utfyller hverandre dårlig. Svært inspirerende personer på høyt nivå klarer å kombinere et maksimalt klatreprosjekt med sykkelturer (@ Eline le Menestrel ). Men på mitt nivå, selv om jeg har oppnådd noen overraskende prestasjoner på lange ruter, var det aldri dagen etter sykkelturen. Jeg vil derfor anbefale å ta en hviledag etter flere dager på sykkel. Men vi er alle like: Vi er skrubbsultne når vi kommer til klippen, særlig hvis værmeldingen snart varsler regn som ville vært perfekt for en hviledag.

Derfor er det lurt å legge inn hvile. Det er også viktig å vurdere realistisk hva som lar seg gjøre med utstyret du har med deg. Hvis dere for eksempel har 15 slynger i St Léger du Ventoux, må dere regne med å dele rutene med klatrepartneren. I vårt tilfelle betydde det at vi fokuserte på ruter vi begge kunne klatre raskt, i stedet for å tviholde på prosjekter som strakte seg over flere dager. Deretter kan dere stole på klatremiljøets velvilje og på den regelmessige folkevandringen av klatrere om våren og høsten: I Ceüse eller St Léger, med eller uten avtale, vil dere treffe venner – eller i det minste et miljø som ofte er svært hjelpsomt og lar dere klatre på slyngene som henger i et prosjekt (et lite nikk til au Jardin Singulier, som på vakreste vis representerer denne store familien).

Avslutningsvis: Det er bare å sette i gang! Jeg håper denne fortellingen gjør det lettere å våge seg ut på eventyret, og at den har gitt deg nøklene til å prøve deg på klatring med sykkel. Og hvis du fortsatt har spørsmål, kan du gjerne stille dem!

Foto: Hugo Schleicher