Sébastien Roubinet 🇫🇷

Jeg vil heller si yrkene mine, for jeg har flere: 

Jeg er sjømann: Jeg driver med båtoverføring, charter, klargjøring av båter, reparasjon av båter og så videre. Noen ganger krysser jeg hav under enkelte båtoverføringer. Jeg kan også seile med polarbåter under ekspedisjoner eller reiser. 

Jeg deltar også i kappløp. Jeg har vært mannskap, skipper, klargjører av kappseilingsbåter og teknisk leder for Clément Giraud. 

Neste sommer skal jeg etter planen dra ut igjen med familiens seilbåt, men vi har bestemt oss for å ikke drive med klassisk charter lenger. Vi ønsker å prioritere prosjekter (kunstneriske, sportslige og vitenskapelige) som varer lenge nok: Båten vår kan dra i flere måneder fra Frankrike, med mannskap og utstyr om bord, for å unngå turer frem og tilbake. 

Det er ikke alt; jeg er også ingeniør. Det er litt spesielt, for jeg har ingen formell utdanning – jeg sluttet på skolen svært ung – jeg er ingeniør i praksis. Jeg ser til og med på meg selv som oppfinner: Jeg arbeider for eksempel med utformingen av en beboelig stratosfærisk ballong. Jeg er også arkitekt; jeg tegner båter og ekspedisjonsutstyr som pulkaer. Jeg har lært alt dette gjennom arbeid på byggeplasser og takket være mine egne erfaringer. Jeg har allerede vært instruktør ved ENSTA, en ingeniørhøyskole i Brest. 

Det er umulig å si hvilket som er det vakreste minnet, det er så mange!

Jeg tenker på storslåtte landskap, starten på løp og så videre. 

Møter med dyr er ofte sterke øyeblikk. Under NAGALAQA-ekspedisjonen for eksempel befant vi oss i et område der dyrene ikke kjenner mennesker. Det var like mye nysgjerrighet fra begge sider. Vi gjemte oss innerst i dalene for å observere rein som til slutt kom bort til oss av ren nysgjerrighet. Samme dag satt vi i båten og drakk te da en av oss sa: «Å, se der, en ulv.» Den var 15 m fra oss og så på oss uten frykt eller aggresjon. Bare nysgjerrighet. Dette forholdet til dyrene er helt spesielt, og det er fordelen ved å ferdes i små båter uten motor. 

Under ekspedisjoner er det viktigste hvordan man er og oppfører seg i naturen. Jeg vokste opp i naturen og levde der lenge nok til å lære å forstå den før jeg i det hele tatt lærte teknikker fra seilerskolen (tauverk, justering av seil og lignende). 

Å trimme en båt riktig handler i stor grad om følelse, og det lærer man gjennom mange år på farten i naturen og gjennom møter med andre. 

Da Eric Tabarly fikk spørsmålet «Hvordan gjør du det?», svarte han: «Bare se.» Det er akkurat det! Det er viktig å se på mannskapet før man begynner å samarbeide med dem, og ikke påtvinge dem sin egen måte å gjøre ting på. Det er viktig å tilpasse seg alles ulike måter å gjøre ting på og gå helt inn i dem for å være så effektiv som mulig. 

Dette lærte jeg av sledehundene: å se på dem, lære av dem og forstå hvordan flokken fungerer, slik at man kan bidra til at den fungerer best mulig. Tispa mi i lederposisjon var ikke dominant, men gikk godt sammen med en annen hund som visste hvordan den skulle hevde seg. De andre aksepterte henne ikke fordi hun hevdet seg, men på grunn av egenskapene hennes: Hun kunne føle hvordan snøen og isen var. Hun het Nagalaqa, som betyr rype på inuitisk. 

Fordi jeg liker det!

Jeg liker innstillingen: Man sender ikke produksjonen til den andre siden av verden for å tjene mer penger, men lager det lokalt, i Frankrike og Europa. 

Teknisk sett oppfyller klærne kravene mine. De er solide og holder seg over tid. De har også god passform.