Tekstilsolbeskyttelse: Hva UPF 50-klassifiseringen for UV-beskyttende klær egentlig betyr

Du kommer hjem fra en dag på fjellet med solbrente armer, selv om du hadde på deg en langermet T-skjorte. Det handler ikke om uflaks: En klassisk hvit T-skjorte i bomull har en UPF på 5 til 8, noe som betyr at 80 til 87 % av de ultrafiolette strålene blokkeres av stoffet, mens 13 til 20 % fortsatt når huden.

UPF-indeksen er det som utgjør hele forskjellen mellom et plagg som dekker, og et plagg som beskytter.

Alle kjenner solkremenes SPF. UPF, Ultraviolet Protection Factor, er tekstilenes tilsvarende faktor, men de to måler ikke nøyaktig det samme.

SPF vurderer bare beskyttelsen mot UVB, strålene som forårsaker solbrenthet. UPF måler et stoffs evne til å blokkere hele UV-spekteret, både UVA og UVB. UVA trenger dypere inn i huden, forårsaker for tidlig aldring og bidrar til utviklingen av hudkreft uten å utløse umiddelbar solbrenthet: Det er disse strålene SPF ikke dekker.

UPF 50+-sertifiserte UV-beskyttende klær slipper gjennom mindre enn 2 % av UV-strålene, noe som tilsvarer beskyttelsen fra en totalblokkerende solkrem. UPF 50+ er den høyeste klassifiseringen i den europeiske standarden EN 13758-1. Under 40 kan et plagg ikke lovlig merkes med «UV-beskyttelse» i Europa.

En UV-stråle som treffer et tekstil, kan få tre ulike skjebner: Den kan reflekteres av stoffets overflate, absorberes av fibrene eller spres i alle retninger. Det som trenger gjennom og når huden, er det som verken er blitt reflektert, absorbert eller spredt.

Fem parametere avgjør hvor godt et stoff beskytter. 

• Fiberens egenskaper: Noen materialer absorberer naturlig UV-stråler, mens andre lar dem passere fritt. 
• Strikketøyets tetthet: Jo mindre plass det er mellom trådene, desto mindre slipper UV-strålene gjennom. 
• Fargen spiller også en reell rolle: Mørke og mettede farger absorberer mer. 
• Behandlinger som eventuelt er påført overflaten eller integrert i fiberen, kan styrke beskyttelsen. 
• Og til slutt plaggets tilstand: Et slitt, strukket eller vått stoff slipper gjennom betydelig mer UV enn da det var nytt.

Derfor kan to plagg som ser like ut, ha radikalt forskjellige egenskaper. Beskyttelsen i UV-beskyttende klær er ikke synlig – den måles.

Det finnes fire hovedteknikker for å oppnå UPF 50. De er ikke like når det gjelder beskyttelsens holdbarhet, komfort eller krav til produksjonen.

Dette er den mest mekaniske og pålitelige metoden. Man reduserer avstanden mellom maskene, slik at UV-strålene fysisk får mindre gjennomslipp. Beskyttelsen er strukturell: Den vaskes ikke bort, svekkes ikke med bruk og er ikke avhengig av noen kjemisk behandling. Kompromisset er reelt: Et for tett stoff blir tungt og lite pustende. Kunsten er å kalibrere tettheten slik at UV-strålene blokkeres uten å gjøre plagget om til en badstue.

Alle fibre reagerer ikke likt på UV-stråling. Polyester absorberer naturlig en del av strålingen takket være de kjemiske bindingene sine: En jersey av høy kvalitet i polyester starter ofte rundt UPF 15 til 30 før noen behandling. Polyamid beskytter godt, men mindre effektivt. Bomull, nyull og cellulosefibre (viskose) slipper gjennom langt mer UV-stråling ved tilsvarende struktur. Ved å ta utgangspunkt i en naturlig beskyttende fiber bygger man et solid grunnlag som masketettheten kan gjøre resten av jobben på.

Noen produsenter integrerer UV-absorberende stoffer direkte i materialet når tråden ekstruderes, ofte titandioksid eller sinkoksid i form av mineralske mikropartikler. Beskyttelsen er integrert i selve fiberen: den vaskes ikke ut.

Denne teknikken krever svært presis industriell kontroll og spinneripartnere som kan garantere jevne egenskaper fra parti til parti. 

Den reiser imidlertid spørsmål om helse og miljøpåvirkning: TiO2- og ZnO-nanopartikler får stadig større oppmerksomhet fra europeiske helsemyndigheter på grunn av mulig giftighet ved innånding under produksjonen, og hva som skjer med dem i avløpsvannet etter vask, er fortsatt dårlig dokumentert. Dette er én av grunnene til at Lagoped har valgt en rent strukturell beskyttelse, uten kjemiske tilsetningsstoffer integrert i fiberen.

Dette er den enkleste løsningen å gjennomføre, og den minst holdbare. Stoffet behandles med UV-absorberende molekyler som avsettes på overflaten. En UPF 50-verdi som oppgis fra fabrikken, kan synke til UPF 20 etter 20 til 40 vaskesykluser. For et friluftsplagg som utsettes for svette, skylles og vaskes ofte, er dette en viktig begrensning å ta høyde for.

Den europeiske standarden er delt inn i to deler med klart atskilte roller.

Del 1 (EN 13758-1) spesifiserer målemetoden i laboratoriet for tekstilmaterialet: Stoffet utsettes for et referansesolspekter i et spektrofotometer, først i tørr tilstand, deretter strukket med opptil +10 % og vått, for å simulere reelle bruksforhold. Det er denne delen som fastslår UPF-verdien til et materiale.

Del 2 (EN 13758-2) regulerer hva som kan angis på etiketten til det ferdige plagget. For å kunne hevde at et plagg gir UV-beskyttelse, må den målte UPF-verdien være minst 40. Fra denne terskelen kan man oppgi «UPF 40+»; over 50, «UPF 50+». Standarden stiller også krav til hvor mye av kroppen som må være dekket: De beskyttede områdene må være tilstrekkelig dekket for at angivelsen skal være berettiget.

Lagopeds materialer er testet i henhold til standarden EN 13758-1:2001+A1:2006 av laboratoriet CITEVE, et akkreditert organ i Portugal. Dette er viktig å forstå: Det er materialet som er sertifisert i henhold til standarden, ikke plagget som helhet. Områder som ikke er dekket av det sertifiserte stoffet, har ingen beskyttelse.

Hos Lagoped er tilnærmingen i tråd med resten av arbeidet: ingen overflatebehandling som svekkes gjennom vask. Sortimentets UPF 50+-sertifiserte materialer kombinerer to permanente egenskaper: resirkulert polyester som naturlig absorberer UV-stråler, bearbeidet med tilstrekkelig masketetthet til å blokkere strålingen samtidig som materialet forblir pustende og lett under aktivitet.

Lagoped har utviklet en kolleksjon med klær laget av UPF50+-sertifiserte materialer. Alle plaggene produseres i Europa av resirkulerte materialer, med 5 års garanti og en forpliktelse til reparerbarhet.

En presisering som kan virke selvsagt, men som likevel er viktig: Det er bare områdene som dekkes av sertifiserte materialer, som er beskyttet.

Beskyttelsen kan være mindre effektiv hvis plagget er svært slitt, vått eller strukket for mye. På områder som ikke er dekket – ansikt, hender og utsatt nakke – er solkrem fortsatt nødvendig.

Spørsmålet er ikke om man skal velge mellom de to, men å forstå hva hver av dem gjør best.

Den største begrensningen ved solkrem er at beskyttelsen avhenger av påføringen. Offisielle anbefalinger tilsier påføring annenhver time, og hyppigere etter kraftig svetting, gnissing fra en sekk eller bading. I praksis bruker de fleste to til fire ganger mindre solkrem enn den mengden som kreves for å oppnå den angitte SPF-en. Et UPF 50+-plagg blir ikke svakere i løpet av dagen: Det beskytter like godt klokken 9 som klokken 16, uten at du trenger å gjøre noe.

Kroppsdekning er en annen konkret fordel. En langermet T-skjorte eller en teknisk bukse dekker på én gang skuldre, armer, overkropp, rygg og ben – områder som er vanskelige å dekke ordentlig med solkrem. Resultatet er at man anslår at et godt teknisk plagg gjør det mulig å spare 60–70 % solkrem på en tur.

Det finnes også en miljødimensjon som ikke bør ignoreres. Enkelte kjemiske UV-filtre i solkremer, særlig oksybenzon og oktinoksat, er kjent for å være giftige for vannlevende organismer. Flere reisemål (Hawaii, Palau og deler av Mexico) har forbudt bruken av dem for å beskytte marine økosystemer. For dem som ferdes i fjellet, ved elver eller på vannet, betyr hvert gram solkrem som ikke påføres på områder som dekkes av tekstiler, ett gram mindre som ender i en bekk eller innsjø.

Hvis du vil lære mer om beskyttelse i høyden, der UV-strålingen øker med rundt 27 % på 2 000 meters høyde og med over 40 % på 3 000 meters høyde, kan du lese artikkelen vår om UV-beskyttelse på fotturer og i fjellet.