En helg med akvarell og fotturer

Hos Lagoped tror vi på fjellenes kraft til å gi kropp og sinn ny energi. Derfor er vi stolte av å støtte Grenoble-foreningen Des Sommets pour Rebondir , som hjelper kvinner som er rammet av kreft, tilbake til fysisk aktivitet og naturen. 

Gjennom felles fjellturer hjelper foreningen dem med å gjenvinne selvtillit, energi og solidaritet, samtidig som de deler dyrebare øyeblikk utenfor den medisinske rammen. Dette partnerskapet er en del av vårt engasjement: å bruke friluftsliv til å styrke menneskelige bånd og fremme bedre livskvalitet.

Fortellingen om en vandrehelg med foreningens medlemmer.

Ettersom hovedveien var blokkert, befant bilene og bobilene til alle menneskene som ønsket å dra opp i høyden for å kjøle seg ned, seg på samme tid på DEN lille, smale fjellveien, med et stup på den ene siden og en svulmende fjellvegg på den andre. Det som måtte skje, skjedde: Hele denne lille forsamlingen ble stående fast.

Heldigvis dukket det opp en tidligere trailersjåfør fra bilen foran oss, sannsynligvis en Tetris-mester. Vår redningsmann begynte å dirigere hele dette sammenfiltrede bilkaoset mens hans 17 år gamle sønn kjørte.

Med hans hjelp, Damiens hjelp med å snakke alle mulige språk, Sandrine som på forhånd stoppet kjøretøyene som var klare til å kaste seg inn i ulvehiet, meg som ble avvist av en kvinnefiendtlig tysker, og Carole som kjørte bilen med stø hånd (og som, takket være de forførende sammenklistrede førervinduene, på skamløst og hyggelig vis ble sjekket opp av en sympatisk belgier på gjennomreise), kom vi endelig frem til møtestedet nær Mizoen.

Lunsj på stedet, deretter en krevende oppstigning under en stekende sol.

Uten kino foreslår Damien at vi gjør et første kunstforsøk ved en liten innsjø. Ved bredden av innsjøen fungerer Sandrine som mygglynavleder for oss, slik hun gjør hele helgen – engasjementet hennes for foreningen har ingen grenser (takk, Sandrine! ;-) ).

Da vi kommer til Clots-hytta, har vi tid til å ta en liten aperitiff før et uvær bryter løs. Vi søker tilflukt innendørs og gir kreativiteten fritt spillerom før måltidet. Deretter morer noen av oss seg med Damien og Jeanne med Odin, et spill av Carine, inspirert av lynet, før alle sovner fredelig etter alle anstrengelsene og følelsene.

Opp på Emparis-platået, forbi fossen Pisse. Utsikten er magisk, så vi stopper igjen for å tegne med blyant. Men pikniktiden nærmer seg, og magene rumler. Vi drar videre mot Les Mouterres-hytta.

Vertinnen setter Damien på plass for valget av sengeplasser og erklærer at hun bare vil snakke med sjefen, Sandrine. Det får oss til å le, og blir for øvrig et gjennomgående, godmodig spøketema hele helgen.

Etter at vi har innlosjert oss på et helt eget sovesalrom, og spist piknik under en parasoll som lengter etter å slippe rollen som skyggeleverandør for å fly mot tiltrekkende himmelstrøk med hjelp fra sin følgesvenn vinden, drar vi videre på fottur. 

Sandrine oppdager edelweiss der vi slår oss ned for å tegne et landskap med ulike nyanser, avhengig av blikkets dybde. Mineraler, vegetasjon og himmelens blå farge legges oppå hverandre, flettes sammen eller blandes. 

Noen prøver blekk, andre akvarell, alle hjulpet av Damiens skarpe blikk og gode råd. Fordypet i våre kunstneriske betraktninger legger vi knapt merke til at tiden går. 

Fort, vi må rekke tilbake i tide til måltidet! Det klarer vi, med fem minutters margin – akkurat nok til at noen ufrivillig får prøvd seg som operasangere under en iskald dusj. 

Middag på turisthytta, der unge menn ved nabobordet høylytt spør hverandre om de er pene. 

Indre uro forårsaket av nærheten til blomster, alle vakrere enn den neste? Det får vi aldri vite …

Vi lar disse metafysiske spørsmålene ligge og spiser desserten ute, sammen med hjemmelaget génépi som verten på refugiet byr på. Den hjelper oss (eller ikke?) med å skjelne steinbukkene på milten. Eh, nei, ryggen. ;-). En god latter mot slutten av dagen.

Etter noen runder Odin for enkelte av oss drar vi for å synke inn i Morfeus' myke armer.

Etter en rolig oppvåkning (der det noe tidlige tidspunktet var bestemt av vår kjære leder Sandrine etter uttrykkelig anmodning fra vertinnen på refugiet), forlater vi Emparis-platået. 

Mens vi går, møter vi sprettende gemser, rolige gribber og fargerike blomster, og vi diskuterer psykogenealogi og andre fascinerende slektsforskninger.

Piknik, og deretter igjen en pause med akvarell, blekk og tegning – et virkelig øyeblikk utenfor tiden.
Deretter en ny, bratt nedstigning under en brennende sol. 

Vi krysser en liten grend, med en fontene tronende midt i den. Vannet lokker oss uimotståelig. Nadine gjør det mange i all stillhet har drømt om: Hun spruter vann på Damien. Det utvikler seg til en stor vannkrig, og vi ender gjennomvåte, avkjølte og lykkelige over å ha moret oss som barn. 

Da vi kommer til bilene, foreslår Damien en ny øvelse: å tegne hverandre. Verkene våre er ufrivillig mer nådeløse enn karikaturer av Montmartre-høyden, men det er interessant. 

Endelig drar vi tilbake til hverdagen, revitaliserte etter denne givende helgen, med storslått natur, latter, metafysiske diskusjoner og kunstneriske meditasjoner ledsaget av verdifulle råd fra guiden vår.

Takk til Damien, Jeanne og alle jentene for denne fantastiske, tidløse helgen. Den vil lenge være et kjært minne. «

Florence