Norge – mellom ski og seiling (episode 2)

Det var om bord på Helt jeg tilbrakte våren 2025. Et opphold som føles som om det varte mye lenger. En fordypning i en magisk verden jeg trodde var forsvunnet. En verden av treverk, flammer, seil, tretjære og linolje – og av ukjente lukter. Et hopp gjennom tiden. Helt (helt på norsk) regnes som en historisk gammel seilskute: Den startet livet sitt i fjordene i 1932, for nesten et århundre siden.

Gjennom disse linjene og ved å se på noen bilder vil jeg derfor invitere dere til å fordype dere i denne helt spesielle verdenen.

Helt er 28 meter lang og 10 meter bred, og har en lastekapasitet på 200 tonn. Før Helt ble hjem for skikjørere, fraktet den varer. Først sand, deretter hummer og så igjen byggematerialer. Det var først sent i livet at Helt ble bygget om for å ta imot passasjerer. Da den tidligere eieren døde, nedtynget av gjeld, arvet banken båten. Siden ingen visste hva man skulle gjøre med den, var planen å senke og forlate den. Ulysse, kapteinen, reddet den fra en sikker død i 2023 ved å gi den nytt liv. Den 10. ^de Det 100. kanskje? Hvem vet!

Men det er umulig å fortelle denne historien uten å snakke om skipets kaptein (dere kjenner allerede navnet hans fra episode 1). Ulysse (det skulle vanskelig la seg gjøre å finne et mer passende navn når man skal snakke om en kaptein) er en 38 år gammel bretoner med lidenskap for gamle seilskuter. For ham foregår all navigasjon på trebåter, og ikke noe annet. Så sterkt er det at det av og til er vanskelig å vite om han ikke har kommet rett fra et århundre før vårt. Etter flere år på verdens veier (fra Australias havområder til tatamimatter i en rekke asiatiske land) skaffet Ulysse seg sin første båt, Lun II, som han krysset havene med for å frakte varer (rom, kaffe og andre dyrebare delikatesser) mellom det gamle kontinentet og Antillene. Han fattet også interesse for matlaging. Senere, i 2023, rev han derfor Helt løs fra en dyster skjebne og bygget den om for skiseiling – til vår store glede! Som Lun IIs åndelige storebror er det om bord på Helt vi skal oppleve dette eventyret våren 2025.

Om bord har jeg sett utallige forbløffede ansikter og begeistrede smil! Den første uken er det 12 skikjørere fra hele Alpene som blir en del av mannskapet vårt. Den første om bord, Michel, har grått hår. Likevel er de livlige og drømmende øynene hans som hos en liten gutt! Han gjenoppdager barndommens følelser, da han oppdaget seiling om bord på gamle seilskuter. Han er «som en unge». Og vi, sammen med hele mannskapet, er så glade for å se Michel oppdage båten med begeistring, men også sine medseilere for uken. Alle har kommet med iver, lyst og også noen bekymringer: Deltakerne kjenner nemlig ikke hverandre. Likevel fylles salongen etter bare noen minutter av en munter kakofoni, og magien virker.

Alle vet at ved å velge Helt har de valgt et eventyr utenom det vanlige, med en annen rytme og en annen takt. Stemningen er familiær, og alle sier du til hverandre fra første minutt. Treverk, bomull og vannbøtten erstatter på fordelaktig vis marmor, automatiserte systemer og andre dingser som ødelegger, og som man finner på de andre båtene. Rustikt, men sjarmerende; autentisk, men langt fra ukomfortabelt.

Samme kveld legger vi fra kai. Båten forlater kaien i Tromsø havn for en ukes seilas rundt Lyngsalpene og alle de omkringliggende øyene i dette fjellmassivet. Spenningen er på topp. Himmelen belønner oss med nordlys mens vi seiler. Bevissthetene våkner, og hver og en finner den betydningen som passer dem, bak de dansende, grønne lysene på himmelen. For meg er det løftet om et opphold utenfor tiden, utenfor allfarvei – et grønt lys for Eventyret med stor E!

Hver dag våkner vi av knit­ringen fra bålet og duften av bacon og egg som stekes på komfyren. Skikjørerne stikker nesetippen frem bak gardinen til køya si, og Kevinn, mannskapets andrestyrmann, skynder seg å sette stemningen ved å sette på samlingen sin med brasiliansk musikk.

Etter en solid frokost kler skikjørerne på seg og tar på seg støvlene. Ulysse holder imidlertid på å elte brødet sitt og lage dagens smørbrød, alltid med sans for detaljer. Når piknikkene ligger nederst i sekkene og termosene er fylt, ringer vi med messingklokken som henger i mesanmasten, der man kan lese innskriften: «HELT - 1932». Alle på dekk!

Skiløperne hopper inn i de knalloransje redningsvestene sine, og legger ski og staver i de to oppblåsbare lettbåtene. Deretter går alle om bord etter tur. Det er et magisk øyeblikk når vi setter fart i de små oppblåsbare båtene: Bak oss ligger Helt, praktfull i soloppgangen, nesten helt stille. Foran oss: stranden, den nysnøen som ligger på sanden, fjellet. Et nytt eventyr begynner. Ett til!

Vel fremme på stranden festes skinnene med stor omhu, slik at man ikke får med seg sand. Skistøvlene settes i gåmodus, men pass på så du ikke setter foten i vannet eller sklir på en tang!

Skifølget setter kursen mot flere timers oppstigning. Etter bare noen titalls minutter begynner vi å se havet ved foten av fjellet. Deretter fortsetter vi oppstigningen mot toppen. I Norge øker snømengden eksponentielt raskt: Etter 500 høydemeter begynner vi å se virkninger av vinden, snøansamlinger og noen ganger vindskavler. I Alpene advarer skredvarslene mot høyder som ligger langt høyere: 2000, 2500 … Her kan 400 meter, eller til og med mindre, være nok. Derfor må man være årvåken. Et annet lokalt særtrekk er at vinden er så kraftig, samtidig som snøen har stor kohesjon. Derfor ser man ofte enorme skavler langs rygger og topper.

På toppen er utsikten i 360° over en blanding av hav og fjell slående. Ser man nøye etter, kan man se de fleste rutene vi skal tilbakelegge de kommende dagene, eller som vi allerede har gått.

Som oftest, som for Storegalten eller Uløytinden, går ruten på tvers. Mens vi skiløpere koser oss med å bestige fjellet, har Helt og mannskapet allerede lettet anker for å seile rundt fastlandet eller øya. Dermed kan vi nyte en annen nedkjøring enn ruten vi tok opp. Vi krysser toppen for å finne skipet vårt på den andre siden. Det er eventyr og oppdagelse. Gleden? Selvfølgelig! Men for guidene er det også en kilde til spørsmål. Først og fremst må man kunne vurdere kvaliteten på nedkjøringen «på øyemål», det vil si uten å ha sett den på vei opp. Man må improvisere, anslå og orientere seg.

«Helt, Helt, Helt, det er Bastien, Bastien, Bastien, hører dere meg? ………. Bastien, Bastien, Bastien her er Helt, Helt, Helt, jeg hører deg høyt og tydelig. Hvordan går det der oppe? Har dere det gøy?» Kapteinens stemme lyder i radioen min. Det er en deilig følelse å vite at resten av mannskapet venter på oss ved foten av fjellet, i skipet vårt som fungerer som basecamp, med varm sjokolade og et bål som brenner for fullt.

Endelig skikjøringen. Gleden hos alle kan leses i ansiktene. De forbløffede smilene til skiløperne som suser nedover de urørte, uberørte og lette snødekte bakkene, er belønning nok for innsatsen på vei opp. Noen ganger letter en flokk fjellryper, andre ganger krysser et reinsdyr rett under skiene våre … Den norske faunaen spiller på lag for å gi oss øyeblikk som i en våken drøm. Hengende daler, en majestetisk isbre, bjørkeskoger – alle slags terreng ligger åpne for skituppene våre og de lattermilde øynene våre … Bare noen få svinger til, så får vi øye på båten, der fremme.

Etter noen skøytetak og én eller to kryssinger av bekker (i år har vassdragene nesten ikke vært dekket til), kommer vi omsider til stranden, på et perfekt «sted ved verdens ende». Den lette skvulpingen er den eneste lyden som forstyrrer stillheten på fjæra. Kevinn kommer i full fart i jolla. Allerede kjenner vi duften av vedfyring. Når alle er kommet om bord igjen, slapper kroppene av; det er tid for hver enkelt å hvile, skifte og varme seg. Rundt en stor stabel pannekaker mimrer skiløperne om dagens høydepunkter: de beste svingene, det flotteste fallet …

Deretter trekker vi etter tur på oss badetøyet og glir ned i det varme vannet i det norske badet på båtdekket. Men først unner kapteinen oss det tradisjonelle hoppet i iskaldt sjøvann! De mest energiske fisker, og noen tar seg en tur med lett seiling i den lille seilbåten fra 1920-tallet – en liten tre- og bomullsskatt som vi sørget for å restaurere i begynnelsen av sesongen. Spenning garantert!

Deretter blir det en rolig stund, og båten setter kurs mot neste reisemål … Komfyrene er varme, brødet kommer ut av ovnen, og lammelårene bindes med hånd av kokken. Om bord er alt håndlaget og preget av godt håndverk. Ingen oppskrift, men desto mer kyndig improvisasjon! Guidene legger planer for morgendagens beste ruter, mens skiløperne slumrer i køyene.

Om kvelden, når lysene er slukket og stearinlysene er satt frem, er det ritualet: Vi dekker et stort bord for hele mannskapet. Bachs og Mozarts symfonier er også en del av denne tradisjonen. Ingen stor middag uten en god klassiker. Supper, urter, steker, lammelår, ferske brød, fisk i skorpe og marinerte, grillede grønnsaker kommer etter hverandre og legges oppå hverandre for å danne et bord verdig Astérix' festmåltider. Det er først om kvelden hele mannskapet samles. Sjøfolkene forteller fjellfolkene sine historier fra havet, og omvendt. Til slutt, etter en lang og vakker dag som har føltes som flere, trekker hver enkelt tilbake til sitt lune fjærrede rede for natten, med tankene allerede blant stjernene. 

Hver dag som går, er et eventyr. Friheten til å handle, som Helt og mannskapet gir oss, lar oss forestille oss og planlegge alt. Og det er nettopp dette jeg liker å finne om bord!

I løpet av april måned avløste flere lag hverandre om bord. Det andre besto av deler av Frankrikes skialpinismelag. Med seg hadde de den krystallkulen Thibault Anselmet nettopp hadde vunnet i Tromsø noen dager tidligere. Thibault nøt den for øvrig fullt ut ved å fylle den med øl! 

Vennen min Symon (Welfringer) er også med på reisen. Sammen kunne vi dyrke vår felles lidenskap for «bjelken», et berømt lite treverktøy som klatrere bruker til å henge i for å vedlikeholde og til og med øke fingerstyrken. Denne uken telte dagene ikke dobbelt, men firedobbelt: I et rasende tempo på 2000–3000 høydemeter per dag sluker laget toppene to og to. 

Léo Viret, treneren for Frankrikes skialpinismelag og guide om bord på Helt sammen med meg, fryder seg: «Gutt, dager i dette tempoet med slike kunder, det er ikke hver dag!!» Måneaktig. Det er adjektivet som stadig vender tilbake i munnen hans. Karlen lar seg ikke forstyrre av tempoet til de håpefulle sine. Han utnytter de sjeldne pausene til å ta frem kameraet. Vi benytter oss av dette potensialet til å utforske kriker og kroker vi hadde fått øye på tidligere sesonger. 

De to maskotene våre, Cerise og Prunelle, kapteinens sju år gamle tvillinger, har også satt pris på dette lagets voldsomme energi: Takket være et tau- og trestativ faren deres har laget, blir jentene trukket av ridedyrene sine (Gédéon Pochat på en arbeidshest), som på en skitrekk. Hvem kunne forestille seg å ta sine første svinger og lære å stå på ski nord for polarsirkelen, på en øy ved verdens ende med det vakre, klangfulle navnet Uløya?

Ukene følger hverandre, men er aldri like. Det neste mannskapet består av en gjeng venner, og én av dem gikk på videregående med meg. Det er en glede å møtes igjen etter så mange år. Vennskap eldes ikke. Vi går på ski, ler og vibrerer i takt. Denne uken har mannskapet fått et nytt medlem: Sam er skipper og kaptein på andre båter. Han står bak et prosjekt for å restaurere en enorm seilbåt fra 1904 i København, Danmark, Hawila (ta gjerne en titt på prosjektet hans!). Ombord på et slikt skip er alle verdenshavene innen rekkevidde! Vi tilbringer hele kvelder med å drømme om enda fjernere ekspedisjoner … Svalbard, Grønland, Antarktis, Sør-Georgia – navn som vekker assosiasjoner og er ladet med mystikk. Kommer vi noen gang til disse ekstreme områdene? Det vil tiden vise!

Også i år bidro enkelheten, ektheten, alles engasjement og gleden vi delte, til en magi som er så vanskelig å beskrive med ord. Vi opplevde en tilbakevending til det grunnleggende, et bevisst valgt avbrekk fra hverdagen. Magisk.

Jeg håper at disse få linjene har klart å ta dere litt med på reisen vår. Hva med dere – frister det å dra på oppdagelsesferd i det høye nord?