Toppen før daggry
Soloppgang over Lachat de Thônes
Det er fortsatt mørkt når Agathe og Hugo knyter skolissene på parkeringsplassen ved Entre Deux Nants. De sluker en kaffe stående lent mot bildøren, mens hodelyktene tennes én etter én. Klokken er 04.30, Sentier des Millières forsvinner inn i mørket, og den eneste tanken i hodet er å være der oppe til de første solstrålene.
Millière-stien: gå opp før soloppgang
Stien slynger seg først gjennom skogen, passerer grenda Les Fours og oratoriet fra 1807 – en enkel, oppreist stein som dagens løp så vidt berører. Bena er fortsatt kalde, og pusten finner rytmen. Hugo holder NAGALAKA-vindjakken lukket helt til Les Fours, til kroppen finner rytmen i de første hårnålssvingene.
Lachat-ryggen, terreng for tekniske løpesteg
Etter hytta ved Mont kommer stien ut av skogen og åpner seg mot fjellbeitet, og deretter mot ryggen. Her er terrenget annerledes: ur, karst og en sti som slynger seg mellom blokkene opp til jernkorset på Lachat. Sju kilometer, over tusen høydemeter stigning og en vind som aldri helt slipper taket i ryggen. Agathe beholder TANKTREK-tanktoppen under jakken – akkurat nok til å ikke fryse uten å bli kveles under anstrengelsen.
Fra toppen av Lachat åpenbarer Araviskjeden seg
Solen kommer endelig, rett over Aravis-fjellene. Fra korset, nesten 1950 meter over havet, strekker utsikten seg over Bauges-massivet, Tournette og, på klare dager, helt til Glières-platået. Agathe og Hugo stanser noen minutter for å la lyset stige helt, før de begir seg nedover i den samme stillheten som fikk dem til å dra så tidlig.
