Da jeg oppdaget Lyngen-alpene i mars 2023, møtte jeg en merkelig sjømann på en kafé ved havnen i Tromsø. Ulysses – det skulle man ikke tro – kaptein på LUN II (uttales «lun»), har på seg en blå ullue og en skinnjakke. Han rekker meg en tykk, hardt arbeidende hånd med træler som får mine egne hender til å virke som barnehender. Lent mot bardisken snakker han med Léo Viret, en venn og tidligere kurskamerat fra guideutdanningen. Samtalene er livlige, men Ulysse og båten hans, Lun II, kommer stadig tilbake i diskusjonene. Ulysses tilsynelatende eventyrlige liv gjør meg forvirret: Er det virkelig mulig å seile med en båt fra 1914 uten elektronisk hjelp? Er det mulig å seile inn i havnen med en båt på nærmere 30 meter? Jeg er mistenksom. Hva om det er falskt? Hva om det bak skinnjakken skjuler seg en byboer som lengter etter eventyr og anerkjennelse, nylig omskolert til matros og ivrig etter å fortelle historiene sine?

Noen øyeblikk senere blir jeg invitert om bord på den berømte båten sammen med mannskapet. I mørket virker Lun enorm og gir meg følelsen av å ha kommet rett ut av et eventyr, en vikingfilm. Takkverket i tre, seilene av burgunderrød bomull, styrestangen utstyrt med en talje montert med hampetau. Mine første skritt i trappen som fører ned til salongen, inn i båtens indre, knirker, og en lukt jeg kjenner, vekker minner til live: lukten av et gammelt tilfluktssted. På veggene langs denne nedstigningen henger akvareller på papir som ser ut til å være laget av pergament, med bøyde hjørner, av Lun under seil, samt et bibliotek med bøker om havet som ser ut til å stamme fra 1800-tallet.

Oppholdsrommet, messen, er organisert rundt en stor vedovn og et bord som er en armbredd bredt. På begge sider av messen er det køyer: individuelle, over hverandre stablede senger med gardin, tykke dyreskinn og en dundyne. Alt her er fra en annen tid. Kapteinen styrer rundt i den fremre delen av båten: Han lager mat blant hengende lammelår, fisk som tørker ved siden av selskinn og ukens skikjørere. Jeg er lamslått over at disse to verdenene kan eksistere side om side, ja til og med blandes.

Det som slår meg, er at et usynlig besetningsmedlem er til stede i alle samtalene. Og likevel så synlig. En person som ikke består av kjøtt, men av tre: båten. Ulysse snakker om skipet sitt som om det var et fullverdig besetningsmedlem. «Det er fornøyd når det har vind i seilene», og knirkingen og oppførselen på havet vitner om takknemligheten overfor sjøfolkene som lever og arbeider i dets indre. Lun er et levende vesen. 

Etter en puré av gule erter med en skive torsk på toppen, selv dekket av en tynn skive røkelaks og ristede hasselnøtter, forsvinner kapteinen med en sigarett i munnviken. Han tiltaler oss som «guttene», som om han selv var en gammel kvinne, slik en vertshusinnehaver på en kneipe i en gammel fransk landsby kunne gjort. Er reinkarnasjon kanskje ikke bare forbeholdt indiske folkeslag? Likevel vitner den kraftige og smidige kroppen om fysisk aktivitet på nivå med en judoka i verdensklasse … Mysteriet rundt personen er fortsatt uløst, foreløpig. Det er styrmannen hans som tar over historien, også han med en sigarett i munnviken og et krus kaffe i hånden. Røyking er tillatt om bord, «det dreper soppen». En uvirkelig stemning hersker i denne messen. Det er styrmannen som fortsetter fortellingen og beretter om kapteinens bedrifter. 

Over Atlanteren, lastet med rom og kaffe, seilte han på sin hundre år gamle båt under danteske sjøforhold, med manøvrer som de gamle navigatørene utførte, slik som i sjøromanen «To år på bakken» av Dana … Er ikke selve essensen av ydmykhet å tie om sine egne bragder og la andre fortelle om dem? All tvil og mistanke forsvant selvsagt da jeg satte foten om bord på dette fantastiske skipet. Men jeg ante ikke hva fremtiden hadde i vente for meg.