Klatring i Marokko: noen uker i Taghia

Taghia ligger i hjertet av det marokkanske Atlas og får klatrere fra hele verden til å drømme. Denne berberlandsbyen er kjent for sine spektakulære lange ruter på kalkstein av sjelden kvalitet, og tiltrekker seg hvert år mennesker som søker avsondrethet, utfordringer og vertikal skjønnhet. Det var dette som fikk Florian, en høyfjellsguide, til å reise dit etter å ha hørt begeistrede fortellinger fra klatrevenner som hadde kommet hjem fra oppholdet der, fulle av lovord.

Ideen var ikke et prosjekt som hadde vært planlagt lenge, men snarere en mulighet som oppsto i en mellomperiode i Alpene. Opprinnelig vurderte han å dra dit om høsten, en periode som egner seg bedre for klatretrening. Til slutt viste våren seg å være perfekt: mindre besøkt, fortsatt vill, med dette klare og livlige lyset som fremhever stedets mineraliske skjønnhet.

Florian er vant til store klatreruter, som han setter pris på for engasjementet de krever og konsentrasjonen de fordrer. I Taghia er sikringspunktene spredt, og klatringen teknisk, ofte på bratte vegger eller fine sva. Men høyfjellsstemningen, det uberørte miljøet og den førsteklasses bergarten gjør dette til en krevende, men dypt inspirerende lekeplass. Landsbyen er langt fra fullstendig isolert og ligger bare to timers gange fra de mest avsidesliggende klippene, noe som gjør det mulig å opprettholde en jevn kontakt med en form for sivilisasjon.

På denne reisen hadde han med seg en venn, som også var fjellfører og medlem av fjellredningstjenesten. Et erfaren og utfyllende team, klare til å oppdage Atlas-fjellenes underverker.

Eventyret begynner i Marrakech og fortsetter deretter med taxi til Zaouiat, inngangsporten til dalen. Det er her souken våkner til liv hver mandag – et ekte skuespill av handel, der man kan finne alt mulig, i et muntert kaos av farger og dufter. Da vi ankom om natten, var lysene på markedet slukket, men ekkoet av aktiviteten hang fortsatt i luften.

Reisen fortsetter i 4x4 på en nylig åpnet sti, som litt etter litt erstatter fortidens muldyr. Når man trenger inn i dalen, senker stillheten seg. Ved ankomsten til Taghia tegner klippene, som var usynlige i natten, likevel sin monumentale skygge mot den stjerneklare himmelen. Bare det fjerne eselskriket og bønneropet fra mussem forstyrrer landsbyens ro.

Ved daggry oppstår magien. Høye okerfargede klipper omkranser jordhusene, og kontrasten mellom fjellet, himmelen og det grønne fra åkrene er slående. Stemningen er unik – både barsk og mild, streng og innbydende.

I Taghia starter dagene tidlig. Avreisen fra landsbyen skjer vanligvis rundt klokken 8, noen ganger langt tidligere, avhengig av ruten. Anmarsjene varierer fra 15 minutter til halvannen time, og går ofte gjennom passasjer som berberne har hugget ut i fjellet: hengende hyller, trange renner og svimlende naturlige viadukter. Hver av dem bidrar til eventyrstemningen.

I løpet av to uker ble 13 lange ruter klatret. Én dag ble viet til souken, og en annen til hvile etter et uventet snøfall. Ettermiddagene, etter at de kom tilbake til gjestehuset rundt klokken 14 eller 15, gikk med til siestaer, lesing, samtaler eller møter i landsbyen.

Blant de mest minneverdige rutene gjorde Les Rivières Pourpres (7b+ maks.) et sterkt inntrykk. Den er berømt og storslagen, og byr på teknisk og flytende klatring frem til en krevende avslutning. L’Axe de Mal (7c maks.) gjorde også inntrykk, med sine 500 meter sammenhengende, bratt vegg. Haden Oder Sein (6b+ maks.) byr derimot på en vertikal reise i erodert, oransje kalkstein – spektakulær, men hard mot fingrene.

Noen passasjer krevde særlig oppfinnsomhet. I ruten Berbère Style viste en traversering på sva (6c) seg ved første øyekast å være nærmest umulig: glatt, uten struktur og med langt mellom boltene. Verken Florian eller partneren hans klarte den fri. Til slutt dukket en uventet løsning opp: en improvisert pendelteknikk. To dager senere viste en topo de fant på et annet gjestehus en tegnet klokke ved siden av dette taulengden, som et lite nikk til intuisjonen deres.

Utover klippene er Taghia også et sted for møter. Landsbyboerne har gjestfriheten dypt forankret i seg. Mynte-te, samtaler og en hjelpende hånd: forholdet mellom klatrere og lokalbefolkningen bygger på enkel og oppriktig gjestfrihet.

Et spesielt møte gjorde inntrykk på oppholdet: møtet med Armed, en mann som bor alene 40 minutters gange fra landsbyen, i et hus han har bygget med egne hender. Han tilbringer dagene med å knuse stein, omgitt av fjellene. Klatrerne som kommer forbi, blir for ham et avbrekk, og han byr dem på te som et uttrykk for stille vennskap.

Båndene til vertene på gjestehuset ble naturlig knyttet. Delt te, franskundervisning for barna, hjelp med å bygge en steinmur: en rekke hverdagslige øyeblikk som får en uvurderlig verdi når man kommer bort fra hverdagen.

På dette eventyret satset Florian på utstyr tilpasset temperatursvingningene og kravene ved klatring på lange ruter. TETRAS-jakken til regnværsdagene, NAGALAKA-vindjakken fordi den tar minimalt med plass i sekken, og CORUJA-dunjakken til standplassene og kjølige kvelder. HOODEECE-fleecejakken gjorde det mulig å klatre uten å risikere å skade en dunjakke, mens PHANTOM HOODIE fungerte som et mellomlag. TEETREK-t-skjortene, som puster og tørker raskt, kompletterte antrekket. Til slutt viste PTARMIGAN-shortsen seg å være perfekt for ettermiddagene på gjestehuset og de varmeste dagene.

Utstyret innfridde oppgaven sin perfekt, særlig i den kaldere andre uken. Lav vekt, tekniske egenskaper og slitestyrke er avgjørende kriterier når man reiser langt hjemmefra uten rom for feil. Å kunne stole på klærne gir en trygghet som gjør det mulig å konsentrere seg om det viktigste: å klatre, leve og oppdage.

For en guide har slike avbrekk langt fra Alpene en særlig verdi. Det er en anledning til å oppdage nye eventyrterreng, prøve ruter som potensielt kan være tilgjengelige for fremtidige kunder og få bedre innsikt i den lokale logistikken. Men det er også et øyeblikk for seg selv – til å klatre i sitt eget tempo, møte venner igjen og oppleve fjellet uten å være guide.

Taghia, med sin rå skjønnhet og sitt varme fellesskap, vil for alltid være et viktig holdepunkt i Florians reisedagbok. Et sted der fjellet, kulturen og stillheten sammen skaper en sjelden form for balanse.