Klatrejournal – Tur med venner på nordsiden av Dronningen: Vennen­es direkte rute

Vivien, medlem av  Lagoped Family , deler han beretningen om bestigningen av en av rutene på nordsiden av Dronning Meije. 

Åpnet av C. Copier og T. Clarasso på den nederste fjerdedelen i 1997, deretter av B. Gravier, C. Copier og JF Etienne i 2005, i to omganger på den øvre delen.

En enkel lesning av beskrivelsen i «Cambon-topoen» gir et inntrykk:

«Den hardeste og lengste ruten på nordsiden. Gradert ED+, M5, 7c, 80° på is, og en ekstrem utfordring siden cruxet er en taulengde på 7a+ og deretter 7c (eller A2), dårlig sikret på 3800 moh. på nordsiden» ...

Forholdene og værvinduet er på plass, så vi gjør oss klare ved å samle inn den begrensede informasjonen som finnes på nettet og kontakte venner som allerede har klatret ruten (takk til Octave, Paulo og Adrien).

For min del begynner eventyret dagen etter en vakt på SAMU. Litt omtåket forlater vi Grenoble-området og setter kursen rolig mot La Grave for å ta taubanen og gå opp mot Enfetchores. 

Vi bestemmer oss for å finne toppen av eggen for å få best mulig oversikt over nordsiden. Det gir oss full oversikt over veggen og mulighet til å sammenligne de nåværende forholdene med de få tilgjengelige bildene. Det er nødvendig å rekognosere randsprekken, siden veggen er litt tørrere enn forventet. 

Vi tar derfor en avstikker til foten for å inspisere den og finne et svakt punkt som gir adgang til sokkelen.

En litt bratt vegg med hard, isete snø og noen korte partier med blandet klatring blir vårt valg. 

Godt å ha en plan ¹ Vi går opp Meije-breen på høyre side for å passere skaret og nyte en mild kveld ved Promontoire.  (takk til Sandrine, vaktmesteren) der vi til vår overraskelse møter flere venner, blant annet kollegene fra CRS Alpe.

Dagen etter ringer vekkerklokken kl. 02.00, og rundt kl. 02.45 gjør vi oss klare for å finne foten av nordsiden. Det er relativt varmt, og vi bestemmer oss for å spare krefter på anmarsjen og begir oss mot den bratte veggen.

Så er det tid for sokkelen. Etter å ha krysset bresprekken kommer Ren’ bort til meg. Resten av sokkelen minner om et gigantisk parti Dodgeball om natten, og et ordtak dukker opp: «Hvis dere unngår skiftenøklene, unngår dere ballene» ² , praktisk – det må tilpasses steinene.

Vi avanserer så godt vi kan, med en blanding av kort tau og stramt tau, og beveger oss som små krabber ³ .

De første lysstrålene viser seg idet vi begynner på taulengdene i godt fjell, rødfarget av solstrålene. 

Deretter følger oppstigningen av en renne i svært dårlig fjell, der man i tillegg til å velge tak må velge hvilken vei de skal brukes, for ikke å destabilisere korthuset. Denne delen er langt tørrere enn beskrevet. Vi tar på oss utstyret ved foten av den første bratte veggen. Skikkelig bratt!

Det følger ganske lett i sprekkerikt fjell som er både atletisk og estetisk, og etter fire taulengder skifter vi klær igjen – isstemning. Denne delen, som egentlig skulle være snødekt, består stedvis heller av is, og jeg angrer ikke på taktikken med å ta med vinterutstyr, inkludert ordentlige stålkramper, en teknisk isøks (for taulaget) og seks isskruer. 

Vi klatrer opp den midtre delen av Z-en, med partier med svart is, og lager en standplass ved foten av den siste bastionen. Dette partiet har endret seg fullstendig siden besøket vårt for ti år siden. Etter en pause tar vi på oss finstasen igjen for å klatre det siste partiet. En overraskende balansert dieder fører oss til foten av den berømte grønne sprekken. 

Noen taulengder til, og vi kommer til foten av den nest siste, svært atletiske taulengden. Ren setter i gang og klatrer dyktig opp til overhenget. Noen trinn med kunstig klatring senere (og etter at den manglende bolten er erstattet, takk til vennene for informasjonen) fører oss til den nest siste standplassen.

En siste taulengde gjør at vi kan nå det såkalte Cheval Rouge og den aller siste standplassen. Klokken er 18 da vi møter et par som forbereder en elegant bivuakk på toppen av Meije. 

Vi ringer Bea, vokteren på Aigle, som legger til side noen øl og et måltid til oss. Etter en fantastisk travers i skumringen kommer vi frem til Aigle, der Bea og Margot, vokteren og hjelpevokteren, venter på oss med et smil og en god middag. 

Dagen etter nyter vi dette lille paradiset før vi går ned i dalen. Enda et flott eventyr mellom venner!

For denne bestigningen bestemte vi oss for å gjøre den «på én dag», og tar derfor ikke med bivuakkutstyr, men likevel varme klær i tilfelle (stor dunjakke, ekstra sokker og hansker) samt et overlevelsesteppe hver.

Ettersom det er stor sannsynlighet for klatring om natten, tar vi med en liten ekstra lampe.

Vi har også med et førstehjelpssett og en radio.

Vi tar med et sett Friends opptil størrelse 3 (den siste er ikke nødvendig), med doble eksemplarer av noen mellomstore/små størrelser, noen kileformede sikringer og 3 pitonger (svært nyttige), kortlynger og slynger, hjelpetau.

Vi har 6 lette isskruer.

Når det gjelder klatreutstyret, bestemte vi oss for å fordele ett par stegjern i stål med én pigg og tilpassede sko, en teknisk isøks og en lett isøks til den ene; lett utstyr til den andre. Denne «strategien» for «angrepet» på is- og miksede taulengder viste seg å være den riktige, gitt forholdene vi møtte.

Til slutt klatrer vi med 60 meter doble tau (fare for at tauet kuttes av steiner og mulighet for å fire seg ned ved behov, rappeller på slutten av traversen over eggen)