Turdagsbok – 4 måneders alpekryssing på egen hånd

Våren 2024 ble tre studenter en del av Lagoped-familien før de la ut på en reise som skulle prege studieårene deres og livet deres: kryssingen av Alpene i ulvenes fotspor. Dette er fortellingen om eventyret deres, som varte i fire måneder. 

Vi tre, Jules, Joé og Joseph, møtes i Marseille. Det er nå litt over ett år siden vi begynte å arbeide med dette prosjektet om å krysse Alpene, og forberedelsesfasen nærmer seg slutten. Er vi klare?

Ikke det minste. Og derfor befinner vi oss her i Marseille, for å vie den kommende måneden til de siste forberedelsene. På programmet står å kjøpe alt det audiovisuelle utstyret vi trenger for å lage dokumentaren vår, skaffe utstyret som er nødvendig for fire måneder med fotturer og overnatting i telt, kontakte alle aktørene vi skal intervjue underveis, og til slutt komme i fysisk form til kryssingen. (Spoiler: Vi trente praktisk talt ikke i løpet av denne måneden.) Alt i alt har vi mye igjen å gjøre.

Derfor bestemmer vi oss for å isolere oss på fjellet i tre uker. Vi begynner å samle sammen det audiovisuelle utstyret, det tekniske utstyret og klærne, og ta dem i bruk.

Avreisen nærmer seg, tålmodigheten vår blir stadig mindre, og lysten til å dra blir stadig sterkere. Likevel er vær- og snøforholdene ugunstige og tvinger oss til å utsette avreisen. Vi drar ikke 1. april som planlagt, men 8. april. Siden tålmodighet er en dyd, gir det oss muligheten til å skaffe truger, skredsøkere, spader, søkestenger og stegjern i siste liten – uunnværlig utstyr i begynnelsen av kryssingen. 

Vi ankommer Grasse, hos Joseph. Avreisen er fastsatt om to dager, og vi er opptatt med å samle alt og sjekke en siste gang at vi har alt – og fremfor alt utrettelig følge med på skredvarslene (Bulletin Risque d’Avalanche) for Mercantour og Hautes-Alpes på Météo France. Det ligger fortsatt over to meter snø over 2000 meters høyde i Mercantour, og i enkelte fjellområder er det tidvis opptil fem meter. Værforholdene er usikre, og avreisedatoen blir nok en gang utsatt. Vi drar 13. april, det er avgjort. Heldigvis blir det ikke en fredag, og lykken vil være på vår side under kryssingen.

Da benytter vi de siste dagene til å sove godt, kjøpe de første forsyningene våre og endelig pakke sakene våre. I Transalpiner-sekken er det:

• Lagoped-klærne våre for fire måneders kryssing (jakke, dunjakke, fleecejakke, bukse, tights, shorts, T-skjorte, lue …)

• Bivuakkutstyret vårt (telt, liggeunderlag, sovepose, kokeutstyr)

• Det audiovisuelle utstyret vårt (kamera og to objektiver, drone, bærbare batterier og andre batterier, kabler og harddisker)

• Maten vår (i gjennomsnitt til 3–4 dagers selvforsyning, altså intervallet mellom to forsyningspunkter) og vannet vårt

• Diverse (hodelykt, førstehjelpsutstyr …) 

Nice, kl. 12. Solen steker over Côte d’Azur, 0 °C-nivået ligger på 4100 m, og det ser endelig ut til at tiden er inne for å dra. Reisemål: Ljubljana. Hvis alt går bra, bør vi komme fram i løpet av august. På denne ferden møter vi mennesker som er berørt av ulven, for å intervjue dem og lage en dokumentar som gjengir erfaringen vår til fots på veien mot å forstå problematikken rundt ulvens tilbakekomst i Alpene.

Vi dro altså av sted ubekymret, nesten i fornektelse, 13. april i 30 °C og med solen høyt på himmelen. Etter de 18 km på den første etappen var Jules ikke engang i stand til å klage lenger, mens sekken knuste skuldrene og hoftene våre. Joseph angret da for første og siste gang på jordens tyngdekraft. Utslitte etter denne dagen lurte vi likevel på om prosjektet kanskje var for ambisiøst, før vi sovnet med Joés moral nede i sokkene og bestemte oss for å fortsette for å se hvor langt vi kunne komme.

De første dagene var intense. Med et gjennomsnitt på 18 km per dag og 21 kg på ryggen ble kroppene våre tvunget til å tilpasse seg denne hverdagen, som skulle vare i over 100 dager til. Mellom solfylte dager, den første snøen og de første intervjuede aktørene varslet starten en flott opplevelse på denne reisen. Og selvfølgelig ga Mercantour og det ville landskapet oss mange fine overraskelser: gemser, hjorter, gåsegribber og til og med en ulv – den eneste vi så i løpet av de fire månedene.

Rett etter at vi forlot Mercantour, ble værforholdene stadig dårligere, og 27. april tvang de oss til å snu ved foten av Col du Girardin, omgitt av tett tåke som ikke lot ett eneste landemerke komme til syne. Vi måtte ta omveien via Guillestre, og oppholdet i Queyras ble kortvarig, samtidig som det satte både komforten og besluttsomheten vår på prøve. Noen dager senere ga Thabor-massivet oss heller ingen pusterom. To dager med uavbrutt regn fulgte oss helt inn i bunnen av Vallée Étroite, en obligatorisk passasje for å komme til Maurienne-dalen. 

Savoie tar imot oss med åpne armer: tre dager med strålende sol og uventede møter, noen ganger varme, men alltid spennende. Etter Maurienne-dalen går vi over i Tarentaise-dalen og skistedene der, som nettopp har stengt. Fjellet er tomt, og vinterhyttene som fortsatt er åpne, redder oss noen ganger fra uvær – men ikke alltid. 16. mai, klokken 9: Det snør tett, og en lang dag ligger foran oss. Og idet snøen går over i regn, forsvinner håpet om å finne Plan de la Lai-hytta åpen. Klokken er 16, vi er gjennomvåte og motløse. Da kommer ansatte fra veitjenesten for å montere utstyr. Vi snakker med dem, og de tilbyr seg å kjøre oss ned til Beaufort – natten ser ut til å bli tøff. Vi takker ja, og dermed er vi i Beaufort, med tak over hodet og en dusj i vente. En lykke vi setter høyt og som gir oss nye krefter til fortsettelsen. 

Vi kommer til Chamonix 18. mai for en ukes pause, men det blir langt fra noen hvileuke: fire intervjuer, en dag med arbeid på en seter, en dag ute i felt for å sjekke viltkameraer og en avstikker til Lausanne for å treffe venner en dag. Dette avbrekket gjør godt før vi forlater Frankrike. 

Vi drar videre fra Chamonix 26. mai, uthvilte og motiverte. Dagen etter har vi en avtale med OPPAL (en forening som stiller frivillige til disposisjon for sauebønder for å skremme bort ulven om natten) i høyden over Martigny, for å ha nattevakt på en seter. En ankomst til Sveits som begynner litt for bra … Vi hadde gjort oss samme tanke i Frankrike, men Sveits bekrefter det: Alpene er svært menneskepåvirkede, særlig her i Rhône-dalen. Så vi klatrer og klatrer til vi kommer over den. Men det var før vi fikk kjenne på det lunefulle været, som endelig får oss til å forstå at vi hadde reist i feil år. Vi aksepterer skjebnen vår og drar ned igjen til Sion for å fortsette i to uker nede i dalen, langs Rhône, langt fra de nylig snøkledde toppene. Transalpinerne får dermed en alvorlig knekk. Sykdom og oppkast på løpende bånd, (ultra)urbaniserte landskap og et matbudsjett som løper løpsk. Til tross for enkelte aktører som setter sitt preg på vandrehverdagen vår og gir oss et nytt perspektiv på ulveproblematikken, er moralen på lav høyde. 

Hvis dere allerede har vært i Sveits, vet dere sikkert at man ser fjellene overalt. Likevel har kantonen Ticino en helt særegen atmosfære, vill og med ganske uvanlig vegetasjon og bratt terreng. Vanligvis ligger dalene mellom 300 og 800 meter over havet, mens fjellpassene stiger til 2 000, 2 100, ja til og med 2 500 meter og mer. Men til tross for svært krevende dager ga kantonen Ticino oss utrolige øyeblikk, med italiensk tale, ubemannede fjellhytter som er mer luksuriøse enn husene våre, og deilige måltider. Takket være dette kunne vi glemme haglbygene og de endeløse regnskurene …

Store seterområder, små hytter, urbaniserte og velstående daler, og så turister, mange turister. Hvis dere vil vite hvor dere finner dette, kan dere dra til kantonen Graubünden. Etter å ha krysset det andre italienskspråklige området oppdager vi Øvre Engadin, regionen rundt St. Moritz. Og mens været er strålende og landskapene storslåtte, ødelegger vi et objektiv til kameraet, attpåtil det som gjør det mulig å zoome. Det er ikke tid til å tenke, så vi tar sats og bestiller et nytt. I mellomtiden går vi videre og bruker det andre, som gir oss mange fine overraskelser. Perfekt for å fange begynnelsen på sommeren og vår italienske debut! 

For en glede! Endelig kommer vi til Italia! Etter to korte smakebiter er vi faktisk her. Solen, pizzaer til 6 euro og kaffe til 1 euro (og ikke 4,50 euro) ... Joé og Joseph benytter det korte oppholdet vårt i Bormio til å bytte sko. Joseph hadde en svært slitt såle, og Joé ønsket mer komfort i den drøye måneden vi hadde igjen. For første gang på hele traversen kjenner vi endelig sommeren, og med den håpet om litt bedre komfort. Så setter vi kursen mot Stelvio nasjonalpark, der de fleste toppene rager over 3000 meter over havet.

Men erfaringen i stor høyde har sine begrensninger, og 6. juli, da vi gjør oss klare til å krysse turens høyeste pass (3000 m), gjør vi den ene feilen etter den andre: Først tar vi feil av passet fordi vi ikke har studert kartet godt nok, og deretter synes vi det er lurt å følge ryggene for å komme til det riktige passet, før vi innser at stien minner mer om fjellklatring enn fottur. Det begynner å regne, frykten griper oss, og vi bestemmer oss for å snu. Men da vi kommer til krysset mellom stien til det gale og det riktige passet, bestemmer vi oss likevel for å prøve å komme over det riktige passet. Snø, løs stein, ustabile steiner og en 50 % bratt skråning. Det er dette stien består av (hvis man kan kalle det en sti), og alt dette i 2900 meters høyde, mens været blir dårligere for hvert minutt. Da vi kommer opp, er det umulig for oss å komme over på den andre siden. Så for alvor gir vi opp resten av etappen og vender tilbake til Arnaldo Berni-hytta, som vi hadde passert ved lunsjtider. På nedstigningen er vi svært forsiktige, særlig fordi trettheten blander seg med følelsene som fortsatt er sterke i hodet. Joé går først, og Joseph følger flere titalls meter bak. Jules blir hengende etter og begynner sakte å gå ned da en stein på flere hundre kilo løsner under føttene hans. Den ruller litt før den faller i retning Joseph. Jules rekker så vidt å rope: «JOSEPH! STEIN!» slik at han snur seg og kommer seg unna i siste liten. Samme kveld slår vi opp teltene ved siden av hytta, i ly under det lille taket på kapellet som ligger inntil hytta. Denne gangen er det ingen tvil: Vi har nådd grensene våre. Den verste dagen på hele traversen kunne ha endt mye verre. Vi snakker gjennom det i to timer før vi sovner, fast bestemt på å ikke ta så store risikoer igjen.

Joseph må imidlertid ta konsekvensene to dager senere og blir syk i Cogolo, hvor vi blir værende én dag før vi fortsetter mot Bolzano. Vi ankommer dit 13. juli og feirer samtidig Joés bursdag.

Vi tilbringer den 14., 15., 16. og 17. i Bolzano og områdene rundt for å gjennomføre flere intervjuer med de første italienske aktørene, samt en feltutflukt til en seter sammen med forskningssenteret EURAC Research. Fulle av ny kunnskap og med et sterkt ønske om å komme opp i høyden igjen, drar vi videre fra hovedstaden i Sør-Tirol, porten til de mytiske Dolomittene. Øst for Bolzano ligger naturparken Sciliar-Catinaccio, og vi forstår raskt hvorfor. Hvit stein, bratte klipper og fjellhytter som ligger gjemt midt i det månelignende landskapet. Det er også siste gang vi går på snø og er alene. Dolomittenes skjønnhet må fortjenes, det har vi forstått, men jeg tror ikke det gjelder alle. Også her er turistene tallrike og samler seg ved veipassene, noe som får oss til å tvile på hvorfor de egentlig kommer hit. Det er 21. juli, den 100. dagen vi går, 100 dager med å sove på et liggeunderlag, vaske oss én dag av tre og sette opp og ta ned teltene. Hundre dager er både kort og langt, og på dette tidspunktet representerer 100 dager den ambivalensen vi alle deler: det umettelige ønsket om å bli ferdige og roen i denne hverdagen i fjellet. Likevel fortsetter vi å gå på de italienske stiene uten å møte særlig mange mennesker, samtidig som vi flere ganger får varme møter. I sekkene våre tar vi med oss oppskriften på flere typer grappa, en typisk italiensk brennevin laget ved å la planter trekke i blank druealkohol. Vi tar også med oss masse kunnskap om spiselige og ikke-spiselige sopper, om steinsopp, kantareller og poresopper, om dem man finner langs stiene og dem man må lete etter i fire timer mens man lar Jules være alene (med en liten følelse av déjà vu). Men fremfor alt tar vi med oss minnene om disse utsiktene og de imponerende fjellene …

Vi kommer inn i den østligste delen av de italienske Alpene: Friuli-Venezia Giulia. Det er en region vi hadde hørt svært lite om, enten det gjaldt byene og landskapene eller problematikken rundt ulven. Her finnes bjørner, gauper og sjakaler side om side med ulven, og vi vet egentlig ikke hvilken av dem som skaper størst problemer. Regionen er svært lite turistpreget sammenlignet med Dolomittene. Vi møter noen motorsyklister her og der på stiene, men først og fremst treffer vi lokalbefolkningen, som alltid er klare for en prat – og attpåtil på fransk! Vi lærer at mange italienere fra Friuli og Veneto emigrerte til Frankrike på 1950-tallet, da de nye byene rundt Paris ble bygget. Flere generasjoner senere vender barna eller barnebarna deres tilbake hit til Italia, enten for å bo her eller bare tilbringe ferien i familiens hus. De siste dagene i Italia har ambivalensen mellom ønsket om å bli ferdige og ønsket om å nyte denne livsstilen blitt sterkere. To dager før vi skal krysse den slovenske grensen, forteller vi om reisen vår til en kvegeier, som inviterer oss inn på gården sin for å ta en aperitiff og søke ly for uværet. Han snakker også fransk – et svært haltende fransk, men nok til at vi forstår hverandre. Han forklarer at han i årevis har samlet historiene om eventyrene til folk som kommer innom gården hans, og ganske riktig ser vi mange bilder på veggene som folk har sendt ham. Vi lurer på om bildene våre også vil dukke opp her. Dagen etter drar vi videre og takker ham for gjestfriheten. Etter at han har bedt oss sende ham en liten beretning om transalpinerne, hilser han på oss og sier: «Ciao ragazzi, in bocca al lupo». Da forsto vi hva «ciao ragazzi» betydde, og hvorfor alle sa det. Når det gjelder resten, ønsket han oss ikke å ende i ulvens gap, men snarere lykke til med den siste delen.

Hvis De juliske alper ikke sier deg noe, kan du se for deg trange, lave daler omgitt av steinete og bratte fjellkjeder. Da forstår man bedre hvorfor vi ble ønsket lykke til. Den siste dagen i Italia var av det lange og slitsomme slaget, selv om vi hadde trodd den skulle bli kort og hyggelig. Den første natten i Slovenia ble også uforutsett. Siden det ikke var vann i nærheten, bestemte vi oss for å be om vann på en gård vi hadde sett på kartet, motivert av muligheten for et intervju. Vi fikk vann, men ikke noe intervju. Vi var slitne etter dagen og slo leir på et seterområde ved siden av gården. Da vi skulle til å legge oss, kom to barn fra gården bort til Joe for på utspekulert vis å lokke til seg 3 €. Det er nemlig forbudt å slå leir i Slovenia, både i naturparker og utenfor dem. Kort sagt var vi på kant med loven, og det visste barna godt. Men Joé ga seg ikke og sendte barna bort uten de tre dyrebare euroene. Til slutt sovnet vi, men ble vekket ganske brutalt klokken seks om morgenen av de samme barna, som ropte: «GREMO! GREMO!», sammen med kuflokken. Der og da visste vi ikke om vi innbilte oss ropene, eller om de gjorde det med vilje for å vekke oss. Uansett virket det, men vi hadde ikke noe imot det – slutten nærmet seg, været var fint og fjellene storslagne. De påfølgende dagene fulgte vi Soča-dalen opp til den lille landsbyen Trenta, utgangspunktet for bestigningen av Triglav, Slovenians symbol. Men siden vi ikke hadde utstyr til å bestige fjellet, bestemte vi oss for å krysse nasjonalparken gjennom De syv innsjøers dal, som ender ved den store Bohinj-sjøen. En verdig avslutning, med et bad som satte punktum for disse fire månedene på vandring. Men turen var ikke helt over ennå; vi måtte komme oss til Ljubljana, der de siste intervjuobjektene våre ventet. Det var 7. august, og tiden var knapp … Derfor tilbakela vi de siste nærmere hundre kilometerne med buss til hovedstaden, og unngikk både stekende sol og de 30 °C som preget begynnelsen av august. Tre intervjuer senere, og etter en minneverdig kveld i Ljubljana, var vi klare for de 13 timene med buss som skilte oss fra Nice, utgangspunktet for dette eventyret.

Palaiseau, kl. 9 – undervisningen begynner igjen, og hverdagen vender tilbake, langt mindre fysisk, men også langt mindre rolig. Det er også tilbake til livet i samfunnet, til det yrende samspillet mellom mennesker og studentlivet. Og helt ærlig tok det litt tid å venne seg til det igjen. Nei, vent … Det er særlig to ting vi raskt fikk smaken på igjen: en dusj og en god seng. Vi kastet oss også raskt tilbake i prosjektet etter denne månedslange pausen, for å få tankene på plass. Den siste fasen av Transalpins begynner nå og avsluttes om ett år. Denne siste fasen vier vi til redigeringen av dokumentaren vår. Og for å være ærlig: Det er mye arbeid, kanskje mer enn før vi dro – det er vanskelig å si. Det vi vet, er at vi har 70 timer med daglige videoopptak og intervjuer som skal gjennomgås. Disse 70 timene skal til slutt bli en film på 54 minutter. For å få det til arbeider vi alle tre sammen med Margot, den fantastiske klipperen vår, som ble med oss i denne siste fasen og får ansvaret for den endelige klippen.

Vi ses derfor i begynnelsen av september 2025 til den første visningen av dokumentaren vår, som skildrer ekspedisjonen vår og hvordan aktørene i fjellområdene våre forstår problematikken rundt ulven.

Takk for at du leste!

Jules, Joé, Joseph