Brice-kuppet, av Xavier Cailhol og Symon Welfringer

Dette er historien om en morsom idé som spirer frem på et uvanlig tidspunkt i sesongen. Noe som begynner med glasiologi, fortsetter med en bratt isrenne og ender med bratt skikjøring på en rute som ennå ikke eksisterte. Den typen førstebestigning som blander improvisasjon (dette begrepet som Yann Borgnet setter så høyt), engasjement og en god dose humor for ikke å ta seg selv altfor alvorlig. Kom, så forteller vi.

For to uker siden dro jeg til Grande Casse for glasiologiske målinger i Grands Couloirs og på nordsiden, som en del av doktorgraden min. Et faglig program, bortsett fra at jeg i stedet for å nøye meg med en enkel tur opp bestemte meg for å ta veien via Folie Douce sammen med broren min. Denne isrenna, som ikke hadde blitt klatret på lenge, var endelig i god stand.

På vei ned gjør jeg målingene mine, og får øye på en linje jeg allerede hadde lagt merke til om våren. Den gangen besto den først og fremst av en renne fylt med stein. Men nå … dette er noe annet. Starten, som er virkelig bratt, er nå hvit av kald snø. Og ideen begynner å ta form: Hva om vi dro dit og kjørte ned med ski?

Noen dager senere snakker Symon og jeg om planene våre for uken. Den opprinnelige planen var å dra til Grandes Jorasses for å klatre blandet. Men forholdene der er ikke ideelle. Så sier jeg til ham: — Symon, hva om vi dro og kjørte på ski ned denne linjen?
Bratt skikjøring, nordsiden, i oktober, med sesongens første svinger i 50°? Du trenger ikke si mer til ham. Vi pakker sekkene, og så er vi på vei igjen, med kurs mot Grande Casse. Andre tur opp denne uken, men denne gangen med ski.

Oppstigningen gjennom Grands Couloirs går unna på et øyeblikk. Vi kommer ut på toppen, med nesen vendt mot nordsiden. Jeg utbryter et S:— Jøss, det er bratt.
Å ja, det er bratt. Og ikke minst: Det er skikkelig hvitt. Snøen har holdt seg kald, har godt feste, og foreløpig ser alt perfekt ut. Vi begynner med å klatre noen meter ned over nesten loddrette sva dekket av 40 cm snø. Symon setter en god kabelsikring, med en friend som reserve. Jeg firer meg ned 30 meter, og finner en perfekt sprekk for standplass. Andre rappell, denne gangen helt loddrett, og endelig kommer vi til en renne som kan kjøres på ski. Vi tar på oss skiene.

Første sving: ikke enkelt. Andre: fortsatt ikke. Helningen er godt og vel 50° (ifølge demonstrantene – politiet for bratte helninger ville visst ha meldt 47,85°), renna er trang, og hver bevegelse teller. Noen meter lenger ned blir renna enda smalere. Denne gangen har vi ikke noe valg: Vi tar av skiene, klatrer fem meter ned, og tar dem på igjen. Resten? En flott bratt helning, noen flytende svinger … helt til en ny utstikker av is og stein tvinger oss til å ta av skiene igjen. En ny 30-meters rappell, og der: lykke, en flott, rett 600 meter lang helning på over 45°, med 30 cm kaldt pudder. Vi tar sving etter sving, med et smil klistret i ansiktet, og kommer euforiske og lykkelige ned fra fjellsiden. SESONGEN BEGYNNER BRAAAAAAA!