Gravel i Marokko: et bikepacking-eventyr
|
Å krysse Marokko på sykkel innebærer å akseptere å miste kontrollen for å finne tilbake til det vesentlige. For Charlotte og Nicolas, skaperne av RISE-prosjektet, var denne 2 000 km lange reisen ikke bare en sportslig utfordring: Den var et nødvendig avbrekk, et friluftslaboratorium og en test på motstandskraft etter et intenst år.
Å finne tilbake til eventyrlysten i berbernes land
Etter et år viet til bevaring av verdensarven gjennom stiftelsen deres Rise Our World Heritage ble behovet for å sette ned tempoet en selvfølge. «Vi trengte å finne tilbake til eventyret som driver oss», forteller Charlotte. Det opprinnelige målet var ambisiøst: å dra fra Agadir til Grenoble på sykkel. Men eventyr handler også om det uforutsette. Mellom mekaniske problemer og logistiske utfordringer mistet duoen 11 dager på veien. Det gjorde ingenting – ferden gjennom Marokko ble forvandlet til en 20 dager lang odyssé med intensiv bikepacking.
En av de største utfordringene på denne ekspedisjonen var teknisk: å teste utstyret til fremtidige innspillinger. På titansyklene sine måtte de møte et terreng hvis hardhet de ikke hadde forestilt seg. Nicolas, som var under rehabilitering etter en korsbåndsoperasjon, gjenopptok treningen etter fire måneders fullstendig pause. Sykkelreisen blir dermed en leksjon i ydmykhet, der man aksepterer at man ikke kan bevege seg like raskt som før, for bedre å kunne nyte veien. Kroppen, denne utrolige maskinen, tilpasser seg likevel raskt: Sykling er ikke en konkurranse, men en reise der man tar seg tid.
Karavaneruten: en gravel-utfordring i Marokko
Ruten fulgte den mytiske «Karavaneruten», en historisk ferdselsvei som de fant på det anerkjente nettstedet bikepacking.com. Allerede fra de første pedaltråkkene ble tonen satt: 2 000 km og 28 500 høydemeter. Å forlate Agadirs yrende liv for å begi seg inn i Anti-Atlasfjellene er å tre inn i en mineralverden der hver kilometer må fortjenes.
Sahara-utfordringen og sanden som regjerer
Kryssingen av Saharaørkenen vil stå igjen som den mest krevende dagen. Gravel i Marokko får her en episk dimensjon: varmen er overveldende (opptil 34 °C), terrenget er teknisk svært utfordrende, og sanden tvinger dem ofte til å trille syklene i flere kilometer.
Den mest krevende dagen var kryssingen av Saharaørkenen. Alt var hardt – varmen, det teknisk krevende terrenget, lengden og sanden – men det var også en dag man uten å nøle kunne ha gjort om igjen, fordi utfordringene ble oppveid av det vakre landskapet og magien ved å være midt i ørkenen med to sykler.
Vannhåndteringen var den største logistiske utfordringen. Å frakte 10 liter vann per person er en kolossal byrde, men avgjørende. For å fordele vekten brukte duoen vanlige drikkeflasker, supplert med filtrerbare flasker på 4 liter, festet oppå sykkelveskene eller lagt inni dem for bedre stabilitet. Dette er prisen for trygghet i områder der det ikke hadde regnet på to år.
Fra Sørlandets hete til Atlas' iskulde
Stemningen endret seg radikalt da de dro nordover igjen. Da de forlot ørkenen, falt temperaturen brått. I Atlas, nær Toubkal-fjellet, viste termometeret -2 °C, med en iskald følt temperatur på -7 °C.
Her ble lag-på-lag-prinsippet et spørsmål om overlevelse. Charlotte og Nicolas la ut med lett oppakning, uten fleecejakker, og måtte være kreative. «Jeg tok på meg den vindtette regnbuksen utenpå tightsen for å holde varmen», forklarer Charlotte. Siden hun lider av Raynauds fenomen, brukte hun til og med fryseposer i skoene for å isolere tærne. Lagoped-utstyret ble satt på en hard prøve: Selv om EVE-jakken har vært en uunnværlig favoritt i årevis, understreket de ekstreme forholdene i Atlas betydningen av teknisk utstyr med perfekt passform.
Den tekniske duellen: Gravel vs. cross-country (XC) i Marokko
På de marokkanske grusveiene er valg av sykkel avgjørende. Charlotte og Nicolas utforsket grensene for gravel-sykkelen sammenlignet med terrengsykkelen.
Gravel-sykkelen: Ideell for effektivitet på hardpakkede grusveier. Med en Coros Dura-GPS med solcellelading blir navigeringen en lek.
XC-terrengsykkelen: Mer komfortabel i Atlas' bratte og teknisk krevende utforkjøringer.
En stor utfordring satte sitt preg på reisen: bremsesvikten. Uten et luftesett midt i ødemarken måtte Charlotte tilbakelegge nesten 500 km med bare én fungerende brems, og noen ganger gå ned de bratteste bakkene til fots. Dette minner om en gyllen regel innen bikepacking: I avsidesliggende områder er mekanisk enkelhet ofte tryggere enn ren ytelse.
Hverdagsliv og motstandskraft i selvstendighet
Komfort er en luksus man gjenoppdager etter flere dager på sykkelsetet. For hvilen brukte duoen et ultralett Samaya-telt og brede liggeunderlag for å maksimere restitusjonen. Å lære å lytte til kroppen sin ble førsteprioritet: Der de aldri tok hviledager på korte distanser, innførte de én «fri»-dag i uken for å holde ut over tid.
Kunsten å sitte godt og ernæring
20 dager på en sykkelsetet fører uunngåelig til smerter. Hemmeligheten deres? Ingen undertøy under sykkelshortsen for å begrense friksjonen, daglig håndvask og en «mirakelkrem» for babyer som de fant på et lokalt apotek.
Når det gjelder ernæring, sørget barene og frysetørkede måltidene fra COOKNRUN for de første dagene, men de måtte raskt tilpasse seg de lokale ressursene: dadler, mandler, valnøtter og de uunnværlige taginene eller omelettene på de små restaurantene langs veien. «Vi spiste veldig ofte fordi anstrengelsen gjorde oss ekstremt sultne», ler de.
Hvorfor dra sammen?
Konklusjonen etter denne turen er klar: Sykkelen gjør det lettere å knytte bånd. Å lære å kommunisere gjennom smerten, håndtere sammenbrudd og dele soloppganger over Sahara skaper uknuselige bånd. Å styrke kjærligheten gjennom anstrengelse er utvilsomt den vakreste belønningen.
Klar for ditt neste eventyr?
Historien om Charlotte og Nicolas minner oss på at eventyret begynner der komfortsonen slutter. Enten det er på veiene i Marokko eller på stiene i nærområdet ditt, er gravel en invitasjon til frihet.
Charlotte Martin
Den tidligere terrengsyklisten som ble fotograf og videograf, ser Charlotte Martin på fjellet som et rom for motstandskraft og meditasjon. Etter å ha funnet seg selv igjen gjennom fjelltoppene bruker hun i dag energien sin på å fange verdens skjønnhet, samtidig som hun søker konkrete klimaløsninger sammen med stiftelsen RISE – Our World Heritage. Enten hun henger i et tau, seiler under en paraglider eller sitter på gravel-sykkelen sin, gjør Charlotte hver sportslige utfordring til et menneskelig og engasjert eventyr. e.
