En fransk-norsk utveksling

Alt begynte under et kurs i bratt skikjøring i Cerces. Mellom to svinger sier Candice: «Hva om vi drar på ski til Norge?»

Løftet skal ikke bli hengende i luften. Noen måneder senere tar prosjektet form: Det er uaktuelt å leie en varebil eller dra på en organisert båttur, det som virkelig gir en reise kraft, er møtene med mennesker. Så hvorfor ikke se for seg en reell utveksling: å bli tatt imot av nordmenn og til gjengjeld ta imot dem i de franske Alpene våre?

Candice legger ut en melding i en norsk gruppe for randonee. Det er slik vi møter Maria, som er lidenskapelig opptatt av fjell og bor i Lyngsalpene. Hun er entusiastisk og foreslår straks at vi kommer og bor hos henne i ti dager. Målet er satt: kurs mot polarsirkelen.

Og fordi Candice ønsker å utvikle ferdighetene sine som filmskaper, skal vi fortelle denne historien gjennom en film og fotografier.

Vi hadde bestemt oss for å reise til Norge med tog, både av miljøhensyn og fordi vi hadde lyst: Vi ville se landskapene fare forbi og litt etter litt kjenne hvordan Europa forandret seg kilometer for kilometer. Utreisen innfridde alle forventningene. Fra Lyon til Hamburg, videre til Stockholm og deretter Narvik, ble de to og et halvt døgnene på reise et eventyr i seg selv. Riktignok var Interrail-billettene dyrere enn en flyreise, og siden det ikke var noen liggeplasser tilgjengelig, samlet vi opp søvnløse netter i justerbare seter. Men reisens langsomhet og de skiftende stemningene gjorde denne måten å reise på unik.

På hjemreisen ble det mer komplisert. Arbeid på jernbanelinjen forlenget en allerede tidkrevende reise ytterligere. Én ekstra dag kom i tillegg til de planlagte to og et halvt døgnene, i tillegg til de fire timene i bil. Etter mye frem og tilbake måtte vi gi etter: Denne gangen tok vi flyet. To timers flyreise mot tre dager med tog … Et frustrerende valg, men samtidig et avslørende bilde på hvor vanskelig det i dag er å reise på andre måter.

Togreisen mot Nord-Skandinavia var allerede et eventyr i seg selv. Da vi ankom Narvik, ventet Maria på oss for de siste fire timene på veien mot Lyngsalpene. Allerede den første kvelden, med ski på beina, oppdaget vi perfekt snø i lyset fra en solnedgang. Å stå på ski over havet: magien er umiddelbar. Snart forsto vi hvor enestående terrenget var: renner som stuper rett ned i havet, hengende isbreer over fjordene og en forbløffende letthet i de sammenhengende høydeforskjellene, frigjort fra høydebegrensningene. Her begynner skituren rett utenfor døren.

Vi bor i Lenangstraumen, Marias fødebygd, som ligger midt i Lyngen-Alpene, og som hun utforsker med en uuttømmelig energi. Hun blir mer enn vert eller guide – hun blir en venn. Vi blir raskt en del av familien hennes og deler hverdagen deres: en far som er fisker, en mor som er sykepleier, og naboer som alltid er klare til å låne bort utstyr eller ta oss med i båt til øyene. Alt skjer enkelt og med stor delingsglede.

Hver morgen legger Maria i vei med ski på beina, og hver kveld samles vi rundt varmen fra et familiemåltid. Vi oppdager de lokale smakene – salat med eple, druer, løk og majones, små torskerundstykker, brunost (karamellisert brun ost) – og improviserer til gjengjeld en quiche og crêpes.

De ti dagene går som en altfor kort nedkjøring. Hvordan kan vi takke denne familien som tok imot oss med så stor sjenerøsitet? Vi vet ikke når vi kommer tilbake til Norge, men én ting er sikkert: Maria skal få oppleve Alpene våre. Og allerede gleder vi oss til å kunne gi henne en mottakelse som står i stil med den hun ga oss.

Noen måneder senere, i august, ankommer Maria Annecy: fire dager på å vise henne lekeplassen vår. Tro mot seg selv er Maria full av energi og entusiasme – dette ser ut til å bli intenst!

Mottakelsen begynte med klatring, etterfulgt av en paraglidingtur i solnedgangen – et magisk øyeblikk i kveldens lys over innsjøen. Mer enn omgivelsene er det haikingen som imponerer henne: en annen side av fjellkulturen vår.

Dagen etter dro vi allerede til Italia for å bestige Gran Paradiso (4000 m). Første natt i telt for Maria og den første ordentlige franske pikniken: brød, comté, pølse, brioche … Vekking klokken 3 om morgenen satte i gang en minneverdig bestigning, med en avsluttende via ferrata og til og med litt høydesyke … ikke for Maria, men for Candice, som ellers er mer vant til dette, men som var regissør for den kommende filmen vår. Det innebar turer frem og tilbake i alle retninger for å maksimere opptakene.

Siste dag, siste flyturer. Frêtes-passet er for vindfullt, men Planfait byr på perfekte forhold: 1 t 30 min flyging over innsjøen. Deretter Doussard, omgitt av en vennegjeng, med Candice i tandemflyging, og vinger og latter som deles. Kvelden avsluttes hos Aristid, rundt et stort sommermåltid. Ved daggry reiser Maria videre, men bildene blir igjen.

Denne fransk-norske utvekslingen var mye mer enn en reise. Den blandet sport, vennskap og kulturelle oppdagelser. Ti dager i de norske fjordene, fire dager i de franske Alpene, og overalt den samme røde tråden: gleden ved å dele.

Denne fortellingen blir snart til en film, laget av Candice. En fin måte å forlenge eventyret på og dele det med enda flere.