Når fjellklatring rimer på utholdenhet: Tiphaine Dupériers bestigning av Nanga Parbat (8125 m)
|
After spending 17 days at base camp on the Rupal Face of Nanga Parbat, the rope team comprising Tiphaine Dupérier and Boris Langenstein achieved a historic first: the first-ever ski descent of this legendary face, following an ascent shared with David Goettler. Setting off on 21 June at 1:30 a.m., the trio reached the summit of the 8,125-metre Himalayan peak on 24 June at 3:30 p.m. That day marked a decisive transition: between faces, between the ascent and the commitment of the descent. They put on their skis at the summit for a three-day descent to base camp. All in alpine style: without oxygen, fixed ropes, or porters. After seven years, a dream finally came true for Tiphaine Dupérier and Boris Langenstein.
Although the exceptionally low snowfall and intense heat prevented a complete descent—the final 2,500 metres being marked by rockfalls, downclimbing sections, and poor-quality snow—the upper part of the route, from 8,125 to 6,000 metres, offered stable, skiable conditions. This enabled the rope team to leave a new mark in the history of mountaineering and steep-skiing on the slopes of the “Pakistani monster.”
Account of the expedition with Tiphaine Dupérier, a member of the Lagoped Family.
The Rupal Face of Nanga Parbat via the Schell route, annotated by Tiphaine Dupérier
At the summit of a rope-team project
On 21 June 2025, Tiphaine Dupérier set off once again towards a summit that had held a special place in her heart since 2019. For several years, this project had been a constant presence in her life, following her and waiting for her. A first unsuccessful attempt, a second one cut short… and finally, this third attempt, which would at last succeed. “When it works, it’s great.”
For a large-scale project in the high mountains to succeed, it’s never simply a matter of luck. It is the culmination of a long process, a great deal of patience, perseverance, and meticulous preparation. This success also marks a turning of the page for Tiphaine.
Tiphaine Dupérier – et langsiktig prosjekt
Tiphaine Dupérier har besteget flere topper tidligere. Men denne ekspedisjonen har hun ventet lenge på. Allerede i 2019 forsøkte hun å bestige fjellet fra en annen side. Så, i 2024, kom et nytt forsøk. Uten hell. I 2025 gir hun seg selv en ny sjanse sammen med to taulagspartnere — David, en ekspert på 8000-meterstopper, og Boris, en mangeårig samarbeidspartner.
Alt begynner med en strategi: 24. juni er meldt som et perfekt værvindu, uten vind. Derfor er avreisen den 21. Målet er å gå gradvis opp hver dag, fra leir til leir, for å nå toppen akkurat på riktig tidspunkt. Det er værs- og logistikkplanleggingen som bestemmer rytmen på oppstigningen.
Kreditering: Boris Langenstein
Akklimatisering i Nepal
Fra høydeleirer til fullt engasjement
21. juni forlater vi basecamp klokken 1.30 om natten. Det gjelder å unngå solen på sørsiden, der steinsprang er vanlig. 2500 høydemeter opp på én gang. Ankomst til leir 1 på 6000 m. Høyden er allerede betydelig, og virkningene begynner å merkes. Varmen om dagen gjør det vanskelig å hvile. Man må være oppfinnsom: provisoriske parasoller av dunjakken, tepper over teltet … og drikke, alltid.
22. juni går turen opp til leir 2 på 6800 m, over en monoton snøbakke. Mentalt vanskelig og fysisk krevende, fordi man må tråkke spor, uten assistanse og uten sherpa. Men denne gangen er fjellet mindre snødekt enn i 2024. Det går bedre. Motivasjonen er intakt.
23. juni blir det alvor. Fra 6800 m til 7300 m blir terrenget brattere og mer teknisk. Det er ingen andre der. Ingen faste tau, ingen tydelig rute. Man må lese fjellet og hente frem reservene sine. Høyden svekker appetitten og energien, men en god natt i leir 3 gir litt nye krefter til det som venter dagen etter: toppen.
Endelig toppen
Den 24. juni legger de av gårde igjen før det blir lyst. Klokken 1.30 begynner taulaget på den siste stigningen. Etter en time kommer den mest krevende seksjonen: blandingsklatring, mellom is og fjell. Utsatt, fysisk og teknisk krevende. Men da den er passert, oppstår en merkelig følelse: De har kommet over på den andre siden av fjellet. Å snu ville ikke lenger være et enkelt alternativ.
Det er dette engasjement i høyfjellet handler om.
Når solen står opp, er det en lettelse. En lang snødekt travers fører til klippebastionen under toppen, noen siste klatretak, og klokken 15.30 når de tre fjellklatrerne endelig målet sitt.
«Vi klarte det.»
Det er ingen tårer, men et stort smil, eufori og en dyp lettelse. David gjør dette til sitt 5. forsøk, Boris til sin 2. bestigning, og denne gangen er Tiphaine på toppen sammen med ham. En vakker sirkel er sluttet.
Nedstigningen, på ski og i ett åndedrag
David gjør seg klar til å fly ned med paraglider og begynner til fots. Tiphaine og Boris tar på seg skiene. Det er ikke over. På 7600 m møter de David igjen og hjelper ham med å blåse opp vingen. Han letter «som en bombe» og gjennomfører en magisk nedstigning i det gylne lyset fra solnedgangen.
Det er sent. Natten faller på. Heldigvis har de planlagt for dette. Et telt, en oppblåsbar madrass, et kokeapparat. En improvisert natt på vestveggen, i ro og fred, for å samle krefter før de fortsetter.
Dagen etter er det tungt å stå opp. Teknisk traversering, igjen. Deretter skikjøringen ned, som beskrives som en «kamp». Eksplosiviteten skikjøring krever, går dårlig sammen med høyden. En pause etter hver tredje sving. Pustende og med brennende bein. Men å kjøre svinger på den snødekte eggen på toppen er magisk. Det er sjeldent. Og det kommer Tiphaine Dupérier til å huske lenge.
Et menneskelig og kollektivt eventyr
Dette prosjektet handler ikke bare om en prestasjon. Det er en historie om et taulag, om tillit og gjensidig respekt. Med Boris deler Tiphaine ti år med ekspedisjoner. Båndet mellom dem trenger ikke lenger ord. De vet begge hvordan den andre fungerer, forutser behov og støtter hverandre.
Sammen med David, som hun kjenner mindre, men beundrer for sine 20 års erfaring, oppdager Tiphaine en annen form for tillit: den som en eksperts mestring og sinnsro skaper. Sammen utgjør de et balansert og effektivt team.
«Vi støtter hverandre, lytter til hverandre og bytter på å gå først og lage spor. Det er dette som gjorde at vi lyktes.»
Det Tiphaine Dupérier tar med seg
Hun trodde ikke at hun skulle kunne komme så langt. Men det klarte hun.
Fysisk er dette hennes største prestasjon.
Mentalt bekreftet hun det hun allerede visste: Med det riktige laget blir alt mulig.
Og til unge fjellklatrere viderefører hun dette budskapet:
«Denne suksessen er et bevis på at man ikke må gi opp. Det er ikke slik at det ordner seg med et fingerknips. Man må være tålmodig og utholdende. Ta ett prosjekt av gangen og sette sammen puslespillbrikkene. Og en dag lykkes det.»
Tiphaine Dupérier
Skiløperen Tiphaine er guide i Tarentaise og kommer opprinnelig fra Bauges-massivet. Hun henter næring fra de svært høye toppene hun bestiger og kjører ned på ski.
