Det alminneliges alpinisme

Fra de første store bestigningene til ekstreme, ultraraske prestasjoner, via skiindustriens eksplosive vekst i 1970, har fjellsider og topper sett et stort antall mennesker med svært ulike holdninger og sinnsstemninger passere.

Hva om vi ved inngangen til 2024 sto ved et vendepunkt? På samme måte som den første bestigningen av Mont Blanc i 1786 innledet den moderne alpinismen, kan vår generasjons møte med konsekvensene av en ikke-bærekraftig utnyttelse av fjellene være det som utløser en ny æra? Kan dette bli en æra preget av nøkternhet som ikke svekker prestasjonene, og av et mer autentisk og mindre forbruksorientert forhold til omgivelsene våre?

Alpinismen er i seg selv en utforskende idrett som historisk har ført til en stadig opptrapping i jakten på å bestige nye topper og åpne nye fjellsider og ruter. Å skrive navnet sitt og plante en nasjons flagg har preget nedtegnelsen av alpinismens enestående historie. Fremveksten av sosiale medier og deres allestedsnærvær har ikke bare ført til at denne atferden gjentas, men også til at den akselererer overfor et stadig større publikum. For utøverne, som har stadig vanskeligere for å føye seg inn i denne historien fordi Alpene er gjennomgått på alle sider, ligger erobringsterrengene deres stadig fjernere, og prestasjonene deres blir stadig mer overdrevne. Endelig bidrar den store tilgjengeligheten til høyfjellsmiljøene, som følge av utbyggingen av skiheiser og taubaner, til å fremme aktiviteter som er rettet mot jakten på det ekstraordinære – et uttrykk for forbruk i et samfunn som aldri slutter å akselerere. Likevel er jakten på uvanlige opplevelser fortsatt selve kjernen i alpinismen, noe som derfor krever at vi tenker gjennom betingelsene for hvordan den utøves på nytt.

Dessuten ser en ny vind ut til å blåse over Alpene: Kan det være at alpinismen og de tilknyttede aktivitetene er i ferd med å utvikle seg? I klimaoppgjørets tid, som en lett stigende bris, synes en reell bevisstgjøring å være i luften. Denne oppvåkningen må i dag knyttes til en annerledes opplæring i teknisk og sportslig prestasjon, samt til vårt forhold til gleden ved å være i fjellet.

For det første må den nåværende forståelsen av prestasjon, som bygger på å gjennomføre bragder som i størst mulig grad frigjør seg fra langsomme faser som oppfattes som unødvendige og kjedelige, utvikle seg. Hvis idrettsprestasjonen dermed innlemmet kunsten og måten å nærme seg målet på i utøvernes forestillingsverden, ville en del av problemet med overforbruk være løst, og den stigende brisen ville utvikle seg til laminær vind.

For det andre: Kunne ikke slutten på utnyttelsen av fjellområdene ta form av en frivillig og oppriktig tilbakevending til det vesentlige? På hvert vårt nivå, fra den erfarne fjellklatreren til nybegynneren, fra den kontemplative turgåeren til soloklatreren, la oss være overbevist om at målet for innsatsen vår er det samme: Tilgang til lykke og livets beruselse kunne være det vesentlige for oss. Da burde hver og en av oss la seg beruse av stier og lange tidsforløp, av lys og farger, av estetikk og balanse, av topper og vidstrakte landskap.

Charles Baudelaire utbrøt: «Berus dere, berus dere uten stans! Av vin, av poesi eller av dyd, etter eget ønske». Selv om dette er avgjørende for vår indre balanse, finnes det likevel en nyanse: Å bli bevisst på at lykke og letthet kan finnes utenfor forestillingene om det ekstraordinære, gjør det mulig å overbevise seg selv om å senke tempoet. For å være tilfreds med mindre er å sette pris på det man har, å oppleve livets detaljer som tegner seg over stillheten som vender tilbake gjennom en langsommere praksis. Denne sinnsstemningen er likevel ikke uforenlig med å gjennomføre tekniske ruter og prestasjoner i fjellet. Fjellklatrerens evne til å verdsette omgivelsene, den langsomme tilnærmingen til målet eller bestigningen av ruter som ligger mindre langt unna, svekker verken hensikten eller skader behovet for å overgå seg selv eller utforske.

Med et fast ønske om å legge ut på en reise med andre smaker, ledet av tanken på en nytolket prestasjon, kan vi starte lenger nede, ta oss tid til å campe og tre inn i høyfjellets univers i takt med landskapets myke utvikling. Vi kan også reise med sykkel og la oss vugge av den mekaniske klapringen fra lagerbevegelsene, eller utforske ruter nærmere hjemmet. I stedet for å fortsette å lete etter det ekstraordinære i bestigningene våre, er det kanskje på tide å betrakte det infraordinære. Som Georges Perec skrev, “Avisene skriver om alt, unntatt det daglige. Avisene kjeder meg, de lærer meg ingenting. [...] Det som virkelig skjer, det vi opplever, resten, alt resten – hvor er det? “ En del av løsningen finnes utvilsomt i det vi opplever hver dag, i det vi kaller det banale, det hverdagslige. Det er likevel ingenting banalt ved eventyrene våre i fjellet. Hvis vi lærte å sette mer pris på detaljene, på det infraordinære, kunne vi kanskje lettere la oss beruse og dermed bedre forene fjellaktivitetene våre med respekt for miljøet. Begrense opphopningen av det ekstraordinære for å verdsette rikdommene i det infraordinære.

Likevel, og selv om nesten alle utøvere er klar over de ulike problemene knyttet til utnyttelsen av fjellområdene, overlater mange ansvaret for å løse dem til staten og bedriftene. Disse skyver på sin side ansvaret over på forbrukerne, hvis atferd og etterspørsel endrer seg lite. I denne passivitetens trekant kunne man tro at drivkraften for denne utviklingen skulle være frontfigurene innen fjellklatring, som ville redefinere begrepet prestasjon. Den virkelige endringskraften ligger imidlertid i hendene på hver og en av oss – fjellfolk i hverdagen, dette mektige, fortsatt usynlige fellesskapet som både kan og må ta initiativ til å føre fjellsporten inn i en ny æra. Med andre ord er det hverdagsklatrerne, de som det ikke snakkes nok om, som også har nøklene til denne endringen.

Dokumentaren «Désescalade», regissert av Julien Geay og Eliott Nicot, belyser farene ved overbelastning i fjellet.