Tiphaine Dupérier på RUPAL-siden av Nanga Parbat (8126 m)

Fra 1. juni til 15. juli 2024 forsøker Tiphaine Dupérier, medlem av Lagoped Family, en fremragende fjellklatrer og skikjører, å gjennomføre den første skinedkjøringen av Rupal-siden på Nanga Parbat (8126 m), sammen med sin følgesvenn Boris Langenstein. Hun forteller oss om ekspedisjonen sin.

"«Api! Six Api! We need a six!» Musa følger terningen nøye mens den stanser på brettet. Ingen sekser. De siste dagene har Ludo blitt en god måte å få tiden til å gå på i baseleiren. Vi er på 3500 moh., ved foten av Rupal-siden på Nanga Parbat, og det er varmt nok til at messeteltet er det ideelle stedet for et parti med Ludo. Man kunne tro at det å lykkes i dette spillet bare skyldes tilfeldigheter, men uten strategi er det umulig å komme videre uten å miste brikkene sine. Sammenligningen med vårt nærvær her i Pakistan slo meg ikke ved det første terningkastet. Det var først da vi var på vei ned igjen etter vårt andre forsøk, med en bitter ettersmak i magen, at jeg innså at jeg heller ikke hadde fått den etterlengtede sekseren, og verre enn det: kanskje hadde jeg ikke hatt den riktige strategien.»

I Pakistan kan navnet på fjellet Nanga Parbat oversettes med «Det nakne fjellet», selv om det også kalles «Tornerose». Likevel er ryktet ikke så eventyrlig, siden fjellet siden 1937 har fått et mørkere rykte etter at 7 fjellklatrere og 9 sherpaer forsvant. Det har blitt «Drapsfjellet». Denne historien kjenner Tiphaine Dupérier, og hun skriver:

" Prosjektet er å gjennomføre den første skinedkjøringen av Rupalsiden på Nanga Parbat, verdens niende høyeste fjell. Denne fjellsiden er 4500 meter høy og har et dårlig rykte som et drapsfjell med onde hensikter. Men som Pierre Chapoutot med rette påpeker i et svært omfattende dokument om toppen: «Her som andre steder er det ikke fjellet som dreper: Det er ganske enkelt måten man nærmer seg det på som øker eller reduserer risikoen for tap av liv.» (Pierre Chapoutot, Nanga Parbat Recto-Verso. Cimes 2003)

Nanga Parbat, som først ble besteget sommeren 1953 av en østerriksk-tysk ekspedisjon, er dermed Pakistans nest høyeste fjell etter K2. Toppen har tre gigantiske fjellsider: østsiden Raikot, vestsiden Diamir og sørsiden Rupal.

På denne nye ekspedisjonen sammen med vennen Boris Langenstein har Tiphaine Dupérier valgt Rupal-siden, den vanskeligste ruten på Nanga Parbat. Rupal-veggen på Nanga Parbat er verdens høyeste og strekker seg mer enn fire vertikale kilometer opp fra bakken. Denne siden har foreløpig aldri blitt kjørt ned på ski, og begynner å tiltrekke seg de beste skikjørerne, blant andre Tiphaine Dupérier og Boris Langenstein.

Tiphaine Dupérier og Boris Langenstein kjenner hverandre godt; dette er langt fra deres første ekspedisjon sammen! Sammen har de to guidene allerede stått bak de første skinedkjøringene fra Laila Peak (6096 m), Spantik Peak (7027 m) og det berømte Nanga Parbat (8126 m) via Diamir-siden.

Skiduoen forlot Frankrike 1. juni med kurs mot Pakistan, en region som nå er godt kjent for Tiphaine Dupérier og Boris Langenstein. Likevel er akklimatisering fortsatt et viktig steg.

«Vår strategi, altså. Først akklimatiseringen. Da vi ankom basecamp 4. juni, startet en usikker prosess med høydetilvenning og det samme spørsmålet hele tiden: «Tror du vi er klare?». I denne første fasen holder vi oss på toppene overfor Nanga. Snøforholdene er ikke slik vi skulle ønske, og været begynner også å få meteorologene til å ta feil. Likevel, og under forhold som ligger på grensen av reglene våre, går vi på ski ned nordeggen av Rupal Peak og stopper under den steinete toppen på nesten 5500 m. For å kunne hevde at man skal bestige en 8000-meterstopp, er det nødvendig å ha vært oppe på 7000 m og ha overnattet på mer enn 6000 m. I denne delen av Nanga Parbat har vi ikke noe annet valg enn å klatre opp på monsteret (Nanga) for å nå disse høydene. Etter tre netter på 6000 m og en bestigning til 6700 m, innser vi 20. juni at akklimatiseringen er over, uten at vi har krysset av disse forutsetningene. Værmeldingene får oss nemlig til å forsøke. De er som de er, men dette er uten tvil de beste vi har hatt!»

«Schell-ruten er den vi vurderer. Det er den «letteste» på denne siden. Det er også første gang jeg begir meg ut på en rute som går over på den andre siden av fjellet, noe som gjør den svært forpliktende. Vi skal dele opp oppstigningen i tre leirer: den første på 6000 m, den andre på 6800 m og den siste på 7400 m. På dette første forsøket slår vi oss sammen med David Goettler (som besteg Everest uten oksygen i 2022). Dette er hans fjerde forsøk på denne ruten. David har et stramt tidsskjema, og vi må utnytte at vi er tre for å stå sterkere.»

Ved foten av Nanga Parbat møter Tiphaine og Boris David Goettler, som er godt kjent med Nanga Parbat og Rupal. I 2023 siktet han mot toppen sammen med Benjamin Védrines, men en dag med dårlig form fikk dem til å snu og sette taulagsånden foran ambisjonene til den nåværende rekordholderen for bestigning av K2 uten oksygen.

I år slo han seg sammen med Mike Arnold for å lykkes på denne ruten som han brenner for å bestige. Etter returen innrømmer den amerikanske alpinisten at Rupal-veggen er «vanskelig å få oversikt over på én gang. Man må stoppe opp og bruke tid på å studere dette monstrøse fjellet fra øst til vest». Mike Arnold forklarer blant annet at «dette fjellet krever alt, og et værvindu på 4–5 dager var nødvendig for å klatre opp og ned uten ekstra O2.» Til slutt takker han klatrepartneren sin og ønsker det nye taulaget – Tiphaine, Boris og David – en god bestigning.

Den første dagen beveger de tre fjellklatrerne seg mellom tordenvær og nesten perfekte snøforhold. «Den 26. juni står telleren på 0 i basecamp, og klokken er 01.30. Opp til 6000 m bærer snøen, og det er nesten behagelig. Over dette er det noe annet. Vi tråkker i dyp snø, og uten truger er oppstigningen dømt til å mislykkes.» 

Etter den første campen blir taulaget bremset av dyp snø, men kan stole på at hvert medlem tar sin tørn, slik at de når den neste campen. «Mellom camp 1 og camp 3 er det allerede en liten indre krig, så vi tør knapt forestille oss hva som venter høyere oppe … Overgangen til Diamir-siden er imponerende. Følelsen av å være på et annet fjell griper tak i meg og gir meg nesten en klump i magen, fordi jeg vet at toppen fortsatt er langt unna. Men alt er storslått. Skyene – vi er over dem. Basecampen på den andre siden kan vi se. Det er enormt. Kom igjen, vi konsentrerer oss; vi har fortsatt arbeid igjen. Nå må vi krysse snødekte skråninger som fører til en blandet klatrerampe, slik at vi unngår å miste høyde. Det er ikke ekstremt, men fjellet er dårlig, og alt er utsatt. Boris og jeg er helt ferdige. Vi vet at akklimatiseringen vår er på grensen, og kroppen forteller oss det.» 

På den fjerde dagen skulle toppen være innen rekkevidde for de tre fjellklatrerne, men David Goettler skulle senere erkjenne at «alt virker mye større på dette fjellet».

«Ikke overraskende oppdager vi ved slutten av denne traversen at toppen fortsatt er altfor langt unna for de korte beina våre, særlig med denne forbannede løssnøen. David innrømmer også at han er slått. Det er for langt, og det er for stor høydeforskjell. Det gjenstår litt over 600 m, og vi har tilbakelagt noen stakkarslige 115 m på 5 timer. Som om det ikke var nok, må vi som skiløpere klatre opp igjen for å komme til teltene våre og den andre siden. Åtte timer senere er vi, i en vakker tåke, tilbake i camp 1, helt utslitte.»

Tilbake i basecamp vil David GOETTLER forklare at han bare blir lykkelig dersom han bestiger dette fjellet på en måte som er tro mot verdiene hans. «Det er alltid en viss frustrasjon over å ha brukt så mye tid og krefter for til slutt å bli avvist uten å ha nådd toppen, men jeg vet at det ganske enkelt er en del av reisen: Det er en del av det «aldri å slutte å utforske» innebærer.» Samtidig erkjenner han at han tok den riktige beslutningen, og er stolt av innsatsen de tre fjellklatrerne la ned og beslutningene som ble tatt.

David Goettler forlater til slutt den franske fjellklatrerduoen, som ønsker å gi seg selv en ny sjanse til å bestige toppen og forsøke å kjøre ned på ski. 

"For Boris og meg tvinger kalenderen oss ikke til å reise tilbake før 21. juli. Nå som vi er godt akklimatisert, må vi prøve igjen. David reiser derimot til Europa. Vi er bare oss to, på gamlemåten, som Boris ville sagt. Uansett bør vi ikke drøye for lenge, for oppvarmingen er i gang på den nedre delen av fjellsiden og forverrer skiforholdene. Vi trenger en ukes hvile, at været slutter å spille oss et puss, og kanskje kan vi komme over 7500 meter. Det kommer ikke til å skje. 

Vi fikk hvilt godt og dro av gårde i det vi trodde var et fint værvindu. På leir 1 får vi de nye værmeldingene, til vår store skuffelse. Toppdagen vår blir den verste: vind og snø. Dagen etter går vi ned til basecamp, lastet som esler. Uten faste tau er nedstigningen en stor utfordring når forholdene er dårlige, og særlig med godt over 25 kg på ryggen. Jeg har knuter i magen og hodet, og føler at jeg har tatt feil valg, at det egentlig kommer til å bli fint vær og at vi vil være nede og bite oss i fingrene til blods.

Noen dager etter hjemkomsten tar Tiphaine Dupérier nødvendig avstand til denne nye ekspedisjonen og innrømmer ikke nederlag.  

"Tilfeldighet? Strategi? Værtilfeldigheter kan man ikke kontrollere, men strategi kan man arbeide med. Generelt viste været seg å være lunefullt i Pakistan i år. Spillet er ikke over, og alle brikkene mine står klare til neste trekk. Jeg må finpusse strategien min og få en sekser neste år."

Vi ønsker Tiphaine, Boris, David og deres kommende klatrekamerater lykke til med å virkeliggjøre drømmen og lykkes med denne bestigningen og nedkjøringen på sin egen måte – i alpin stil, på ski eller med paraglider!