Julien Désécures

Jeg oppdaget fjellet og havet som liten, sammen med familien: Pilatte-hytta da jeg var 3, Tête Sud du Replat da jeg var 7, min første fjelltur i Écrins. Hos oss går dette langt tilbake. Oldefaren til bestemoren min dro allerede til fjells fra Grenoble på 1920-tallet.

Mens jeg studerte til ingeniør i Lyon, brukte jeg all fritiden min på alpinisme, på et ganske krevende nivå. Etter en (svært) kort erfaring som ingeniør valgte jeg å vie meg utelukkende til fjellet, i alle dets former. Jeg har vært fjellguide siden 2000.

I dag deler jeg tiden min mellom Mont Blanc-massivet, Écrins og områdene rundt. Det er turene med kundene mine, både vinter og sommer, og ved siden av skriver jeg turbeskrivelser og lager værprognoser for ekspedisjoner.

Det som trekker meg tilbake dit opp, helt siden starten: å være så konsentrert om det jeg gjør at alt annet forsvinner.

Klatring

Fjellklatring

Ski og snowboard

Fottur

Toppturski

Yrket mitt, i hverdagen?

Høyfjellsguide, det er det jeg lever av, og jeg har ikke gjort noe annet siden 2000. Jeg tar med kunder til fjells både vinter og sommer, og mitt første ansvar er å få dem trygt ned igjen.

Jeg har også skrevet sju klatreførere. De begynner så vidt å gi litt inntekter, sett i forhold til hvor mye arbeid det er, men jeg har lyst til å skrive flere.

Og jeg lager værmeldinger for ekspedisjoner. Det mest interessante er ikke selve værmeldingen, men å vite hvor mye vi kan stole på den. For oss betyr ikke «fint vær» eller «dårlig vær» så mye, det er subjektivt. Det virkelige spørsmålet er: Med det været som kommer i morgen, hva kan vi gjøre?

Hvordan havnet jeg her?

Da jeg var liten, fikk guidene meg ikke til å drømme. Jeg forsto ikke alltid hva de fortalte, og det skal sies at vi drev med litt av hvert: Når de så oss komme forbi, var det nærmest Darwins lov som gjaldt.

Jeg tok utdanningen som guide samtidig som jeg fullførte ingeniørstudiene. I 1998 tvang en alvorlig ulykke under førstegangstjenesten meg til å sette utdanningen på pause. Da jobbet jeg halvannet år som dataingeniør, uten å ha jobbet med det før.

Fire måneder i Paris, midt på vinteren. Jeg tok nattmetroen, tastet på et tastatur hele dagen under en grå himmel og gikk ut igjen om natten. Jeg følte at jeg levde i Blade Runner, innestengt i et rør. Om vinteren er det ofte inversjon i fjellet: Skyene blir liggende i lavlandet, mens sola skinner over dem.

Så snart jeg kunne, fullførte jeg utdanningen. Jeg begynte å jobbe som guide i 2000, da jeg var 27 år.

Vi er fem søsken, vi hadde alle samme tilgang til fjellet, og jeg er den eneste som bor der. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Jeg vet bare at det er en utrolig luksus å kunne gjøre dette.

Hva er fjellrypa for meg?

Det er dyret som lever i fjellet om vinteren. Jeg støter fortsatt på dem i snødekte fjellvegger der nesten ingen ferdes. Om vinteren graver de små hull i snøen for å søke ly der.

Så Lagoped med ett ord, for meg, er dette: en veldig vakker fugl som kommer fra fjellet.

Hvorfor Lagoped-familien?

Jeg er medgründer av Lagoped sammen med Christophe og Pierre, og dette eventyret står hjertet mitt nært. Pierre og jeg kjente hverandre fra før. Da prosjektet begynte å ta form, sa han til Christophe at han måtte møte meg. Vi spiste lunsj sammen på en solrik terrasse i Sallanches, og det var slik det hele startet.

Min rolle er å være stemmen fra felten. Jeg prøver prototypene, som ofte ikke passer helt, og sier fra om hva som ikke fungerer: for vid, for liten. Jeg ble ikke alltid hørt med én gang! Jeg har også bidratt til å samle folk som fronter merket i fjellet, først og fremst guidene, for guider lytter først og fremst til andre guider.

Det er en liten artig detalj i denne historien: På bestefars side jobbet familien med tekstiler i Croix-Rousse for 70 eller 80 år siden.

Noen av bransjens praksiser synes jeg er sjokkerende. Vi har våre motsigelser, som alle andre, og vi oppfyller ikke alle kriteriene. Men jeg synes prosjektet og verdiene det står for, er riktige, og det er derfor jeg er med.